I fjor sommer så begynte jeg å løpe igjen for fullt. Eller det vil si for fullt, og betraktelig mye mer, enn hva kroppen min var vandt med å gjøre de siste 4 årene. Frem til da så hadde hovedprioriteringen min vært styrketrening, og det å skulle klare å få seg litt mer kjøtt på «stankelbena», som flere av de rundt meg ofte pleide å si.
Det skulle vise seg å bli en endringens dag for meg, og nok akkurat det lille ekstra som skulle til for at jeg valgte å legge om treningsregimet mitt. Episoden fant sted en vakker vårdag i mai (klisje eller ei), hvor jeg heseblesende og svært så tungpustende var på vei opp trappen på gymmet, for nok en ny styreøkt her. Den ubehagelige og lite tilfredstillende følelsen av å måtte kjenne at sin egen, i utgangspunktet så spretten kropp, hadde blitt seigere, tyngre, for ikke å snakke om betraktelig mindre bevegelig (til tross for flere stretching-økter i uken ved siden av), var ingen god følelse, og virkelig noe som jeg hadde gått kjent på i lang tid. Etter mitt hode, utelukkende et resultat av en altfor monoton og ensidig styrketrening. Jeg kødder ikke (og dere må gjerne le) når jeg sier det at innvendig så føltes det ut akkurat som de her kjempestore muskuløse bamsene som man ofte finner spradene rundt på de ulike gymmene, og som ser ut til å ikke klare å løpe en eneste meter med alt som de har å bære på (undertegnede skjønner forøvrig godt at det nok fra utsiden av ikke helt ble oppfattet slik).

Nei, på denne dagen, dere, så bestemte jeg meg faktisk for å ta handlingen i mine hender, og løpe meg en tur ute i det fri i stedet. Er det forressten for ærlig, og rett frem forklarende, å si det at hele løpeturen føltes som en evig stor og befriende orgasme … At følelsen av å ha trent innendørs med vekter i flere år, for så å komme ut i skogen og ordenlig få strekke litt på bena ga meg frysninger herfra og helt opp til månen …
Det kan nok sies at jeg ble relativ bitt av basillen, løpe-basillen som jeg så fint kaller det, og at ukedagene mine fremover (for ikke å snakke om månedene) ble fylt opp med kondisjonstrening utendørs, gjerne over lengre distanser og veldig ofte på bekostning av selve styrkedelen. Fra å ha vært en total anti-løper-styrke-elsker i veldig mange år, gikk jeg nå over til å utføre kondisjonsøkter på både 3, 4 og 5 ganger i uken. Og det var rett og slett DRITGØY!

Nå er det vel kanskje først i etterkant at man kan sette seg på sin skyhøye hest, være litt etterpåklok, og innrømme at det nok mest sannsynlig ikke var det smarteste sjakktrekket å begynne så brått. Hodet og den psykiske delen av meg var jo virkelig med fra begynnelsen av, men hva med resten … Hva med den sinnsykt betydningsfulle fysiske delen av kroppen min, og dens evne til å tåle de bråe og forholdsvis nye endringene …
Etter ca 2 måneder med kontinuerlig løping utendørs, så begynner smertene i leggene å gi seg til kjenne. De vonde og ubehagelig trykkende følelsene oppstod somregel alltid på baksiden/utsiden av leggen først, for så å bevege seg sakte men sikkert fremover etterhvert. Etter de ekstra lange og tidkrevende turene mine så kunne jeg opptil flere ganger finne meg selv liggende hjemme på gulvet, med tårer i øynene og isposer på begge bena. Kroppen min begynte virkelig å protestere. Det ble for mye – for raskt.
Jeg har absolutt ingen telling på hvor mange ganger jeg sa til meg selv at dette mest sannsynlig bare var midlertidig, og at dersom jeg nå bare holdt en stø kurs fremover, og fortsatte på akkurat samme måten, så ville smertene i aller høyeste grad bare forsvinne av seg selv. Kanskje burde jeg allerede her ha hevet blikket mitt litt mer når jeg først var på jobb, og tatt mer lærdom av sitatet som så fint stod skrevet på veggen – by Albert Einstein: «Insanity is doing the same thing over and over again, and expecting different results».
Det skulle dessverre gå langt flere måneder til før redningen viste seg for meg. Nå hadde smertene eskalert til både kneledd og hofte i tillegg.

Etter en solid leksjon og pep-talk fra en tidligere kollega av meg, så begynte jeg sakte men sikkert å innse galskapen oppi det hele. Vedkommende ga meg en ordentlig «skjennepreken» og oppvekker på hvorfor jeg mest sannsynlig hadde det så vondt. Det aller første som jeg ble bedt om var å skifte sko. Håpløsheten selv om det å klare å prestere og løpe på ett par med lette Nike treningssko, uten noe særlig demping i, kunne faktisk ikke understrekes nok. Variasjon var viktig. Det å ikke bare gjennomføre de samme løypene/rundene, på akkurat det samme underlaget, men å heller prøve å variere litt mer (asfalt var forøvrig HELT utelukket). At jeg videre måtte prøve å kombinere langkjøringen min med andre kondisjonsvarianter, slik som for eksempel kortere intervalløkter. Jeg ble også minnet på viktigheten av å forsette med styrkeøktene mine, og å huske på det at en god oppvarming er gull verdt uansett treningsform.
Tilslutt så ble jeg bedt om å trappe det hele ned, tilpasse løpemengden min til et nivå som kroppen for øyeblikket var komfortabel med, og heller øke på gradvis etterhvert.

I tillegg til alle disse gode rådene (som jeg forøvrig satt utrolig stor pris på), så kom jeg over en artikkel i et treningsblad, hvor en ekspert anbefalte å holde godt på varmen rundt legger og knær under løping. Og det sier jeg dere, at følelsen etter å ha løpt sin aller første løpetur med vedformulerte råd skrevet bak øret, nye sko og legg -og knevarmere på, kan faktisk ikke beskrives med ord. FOR en forandring og løpeglede igjen!
Varmerene tar jeg forøvrig alltid på ca 15 minutt før jeg skal ut og løpe, og holder både knærne og leggene mine komfortable.
Den dag i dag så løper jeg nok like mye intervaller (om ikke mer), som det jeg gjør lengre distanser, og lar absolutt ingenting skje på bekostning av selve styrkedelen. Leksen min lærte jeg dessverre på litt den ubehagelige og vonde måten, men forhåpentligvis så kan det kanskje hjelpe flere av dere til å ikke gå i den samme fellen som meg.
Det hører også med helt tilslutt å nevne det at fordi om dette er tips og råd som har hjulpet meg selv – i alle høyeste grad, så er det ikke dermed fast bestemt at det vil være noen fellesnevner for samtlige av dere. Smerter og problemstillinger knyttet til legger, knær og hofte er så utrolig dypt sammensatt, for ikke å snakke om individuelt ulike, at det ville være en stor feil av meg å skrive at det kom til å hjelpe dere alle.
Her kommer noen bilder av skoene som jeg bruker å løpe på den dag i dag, i tillegg til de gode og varme beskytterene. God torsdag, kjære lesere ♥.

Løping4 Løping3Løping2Løping1Løping
Asics GT-1000

1 Comment on Løpesmerter

  1. Her var mange gode treningstips for dei aller fleste av oss. Tipper det er mange som kjenner seg igjen og har trent på seg vondter gjennom årenes løp. Det at ein trener med gode sko er eit must og at treningsbekledningen og sko er i tøffe farger er veldig motiverende for treningen.
    Heldige alle me som får gode treningstips frå deg, dyktig PT som du er.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *