Kun en liten rundtur

GOD SØNDAG – og for et herlig turvær, dere! I dag hadde jeg bestemt meg for at jeg ville ta med meg min kjære pappa og Gøran med ut på tur, men siden førstnevnte visstnok skulle rekke en Vikingkamp i Stavanger klokken fem (forstå det den som kan), og derfor måtte være hjemme til ca klokken tre, ble det kun en liten rundtur helt i nærområdet i stedet.
Siden Lyefjellet er kjent for å være et populært turområde hvor man kan få følelsen av å være litt til «fjells» på tross av stedets sentrale beliggenhet, så ble det faktisk hit i dag – etter en liten tur innom graven først vel og merke. Synes alltid at det er så vedmodig og trist når man skal besøke de kjære besteforeldre sine som ligger her. Det blir liksom en slags vond påminner om alt det fine som man hadde før, men som nå ikke er her lenger. Både mormor og morfar var jo en kjempestor del av livene våre i veldig mange år, så klart at dette her er tøft – og veldig tungt å fordøye ennå. Jeg savner de ♥.

GravenFra Bryne følger dere skiltning til Lye og Ålgård, og fortsetter videre på Ålgårdsveien forbi innkjørselen til Lyefjellet. Etter Larheia og skiltet til Undheim kommer dere til en relativ bratt bakke like etter en sving. Her tar dere oppover til venstre, fortsetter videre gjennom gardstunet, og parkerer på parkeringsplassen helt i enden av veien.

Njåfjellet Njåfjellet3
Njåfjellet2Hvorfor pappa og Gøran valgte å starte turen sin i helt motsatt retning enn hva selve løypebeskrivelsen på nett tilsier, vet jeg dessverre ikke, men personlig så oppfordrer jeg sterkt alle dere andre til å holde dere til den riktige løypeanvisningen dersom dere eventuelt legger ut på denne turen.

Njåfjellet6 Njåfjellet7 Njåfjellet8Med oppstart fra Åsen og parkeringsplassen følger dere grusveien bortover til der dere kom fra i sted, og tar av til høgre oppover mot fjellkjeden av Lyefjellet like før dere kommer til gårdstunet. Etter ca 10-15 minutters gåing kommer dere etterhvert til et skiltet kryss. Her velger dere retningen mot «Varden» – Lyefjellets høyeste topp (274 m.o.h).
Tilbakeveien mot det første skiltede krysset følges i de samme fotsporene, men nå skal dere videre i retning mot «Ulvatjørna».

Litt kluss i løypen hører jo selvfølgelig alltid med

Langs østsiden (høgresiden) av Ulvatjørna kommer dere etterhvert til en opptrampet bålplass. Her følger dere demningen over vannet, og bruker videre litt «sunn fornuft». Siste stopp for turen er nemlig Njåfjellets aller høyeste topp, Prekestolen (må for all del ikke forveksles med Preikestolen – LOL), men stien bortover hit er relativt dårlig merket. Når dere er kommet over den andre trappeovergangen etter demningen, vil dere kunne se at landskapet åpner seg. Toppen av Prekestolen vil nå komme frem til syne på deres høgre side.

Njåfjellet14 Njåfjellet12Njåfjellet13På grunn av dette (!!!) som lå og solte seg så fint i gresset på vei oppover mot toppen av Njåfjellet, valgte jeg droppe den beryktede utsikten (som jeg forøvrig hadde gledet meg til), og heller stille meg oppå den største steinen som jeg fant nede ved vannet i stedet, og se på at mennene gikk opp. Men for all del, utsikten var jo temmelig bra her hvor jeg stod også.

Veien tilbake til bilen og parkeringsplassen går forbi den samme bålplassen som dere passerer tidligere på turen, videre bak med fjellknausen her, og nedover langs stien mot Jæren Skogslag sine grusveier/kjerreveier.
Rundturen alt i alt tar ca 2 timer, og er knappe 5,7 km lang. ENJOY!

Njåfjellet11 Njåfjellet10
En Norges-lefse delt på tre, takk

Njåfjellet4 Njåfjellet5Njåfjellet9
Han kalte seg «Gunvald» – en riktig så koselig kar

 

Praha – her kommer vi!

Nå sitter jeg her og skal straks til å begynne med litt pakking og organisering av klær og antrekk til turen vår førstkommende torsdag. Som en liten avkobling til den ellers litt hektiske og skiftende mørke årstiden, har vi bestemt oss for å ta en liten kjærestetur og storbyweekend til Tsjekkia og hovedstaden Praha. Kooooooose oss litt ekstra da, veit dere 😉 Kan tro jeg gleder meg! Personlig så synes jeg bare at det er dritgøy å være ute på reis sammen med mannen min, og få muligheten til å oppleve alle disse nye og spennende tingene sammen med akkurat han.

Som mange av dere sikkert allerede vet, så er jeg nok mer eller mindre født til å organisere og planlegge omgivelsene som er rundt meg, og kan virkelig ikke fordra å måtte være ute sånn i helt siste liten – med noe ting som helst. Av og til lurer jeg litt på om det faktisk kan bo noen der inni meg som bokstavelig talt bare elsker å livnære seg på den tilfredstillende følelsen det gir av å kunne ha stålkontroll over absolutt alt.
Når jeg og Gøran reiser på turer sammen, er det somregel alltid jeg som sitter og jobber og researcher litt i forkant, og kommer opp med ulike alternativer på hvor vi skal bo og hva vi skal se og gjøre. Selv om Gøran nok alltid vil ha et lite ord med i laget når det kommer til den endelige bestillingen og betalingen, så er det nok bare fair av meg å ærlig innrømme at han er relativ høflig og oppmerksom når det kommer mine behov og ønsker. Med andre ord kan det vel nesten se ut som at den gode, rettferdige meningsfordelingen på 80/20 (jeg med 80), fungerer relativt greitt for vår del.

Etter å ha skummet meg igjennom en hel mengder med fagstoff og bylitteratur omhandlende Praha`s ulike severdigheter, har jeg plukket ut et fint lite knippe av steder som jeg tror kan være verdt for oss å besøke. Da jeg var i byen sist gang (må vel nesten være 6-7 år siden nå), som den litt altfor-høy-på-pæra-og-ufordragelige versjonen av meg selv, var nok hovedfokuset mer rettet mot shopping av rådyre designerklær, spise på byens flere michelin stjernede restauranter, bruke hele evigheter på å sminke og ta seg best mulig ut, og cruise rundt i den privatinnleide sorte Mercedes S – klasse bilen vår, med oppdresset sjåfør og minibar on-the-go. Så denne gangen, dere, kjenner jeg faktisk at jeg gleder meg til å bli litt bedre kjent med byen – og kanskje vise den en litt mer mykere down-to-earth-vennlige versjonen av meg selv.

Praha2
Karlsbroen (med Prahaborgen og St.Vitus katedralen i bakgrunn)

Praha13Inngangen til Prahaborgen og slottsanlegget

st-vitus-katedralen-2-800
St.Vitus katedralen i Prahaborgen

Praha4«Den gylne gate» i Prahaborgen

Praha8Den astronomiske klokken ved det gamle bytorget

Den gamle-nye synagogen i det jødiske kvarteret

Praha5 Den gamle kirkegården i det jødiske kvarteret

Hotellet som vi tilslutt bestemte oss for å prøve ut og sove på heter Esplanade Prague, og er et nydelig femstjerners beliggende i hjertet av byen. Valget er selvfølgelig et godt resultat fra den velfungerende og flotte meningsfordelingen vår «80/20».

Praha19 Praha18Praha15Praha14Siden vi har planer om å stæsje oss litt ekstra til en av kveldene, og spise på en litt finere restaurant, står valget vårt nå mellom disse to stedene. Her må vi (les: jeg) nok gjøre enda litt mer research før det trekkes en endelig konklusjon. Hva synes dere?

PRGZH_4_dining_978x490
Alcron på Radisson Blu

Praha20
Eller Pállfy Palác ….

En real styrkeøkt

Hei og hopp, sprekinger! Håper dere har hatt en fin helg, og at uken deres har startet bra! Jeg og tante Berit har vært ute på nok en fjelltur sammen, og personlig så synes jeg nok at dette har vært den desidert tyngste og aller mest krevende til nå. Turen i seg selv tar ikke mer enn 2-3 timer (inkl. pauser), men er et ordentlig blodslit spesielt fra bunn til topp. Siden det ikke en rundtur, ender man dessverre opp med å gå samme bratte veien ned som den man gikk opp.

Turen har fått kallenavnet «Hågå», og har sin oppstart like ved den store parkeringsplassen ved kraftstasjonen i Oltedal. En skulle jo selvfølgelig tro at denne her ville være relativ enkel å lokaliser, men allerede her klarte vi selvfølgelig å rote det litt til for oss selv. Tror vi endte opp med å kjøre igjennom Oltedal sentrum hele tre ganger, før vi endelig klarte å finne ut hvor det egentlig var at vi skulle parkere hen. Bare kall oss for «the Dreamteam».

Fra Ålgård og utover følger dere skiltning mot Oltedal, og kjører i ca 20 min. Deretter tar dere av til høgre ved den andre skiltningen til Oltedal (rett etter butikken/spisestedet som ligger langs veien), og fortsetter til høgre enda engang. Dere befinner dere nå midt i sentrum av Oltedal (forstå det den som kan). Herfra kjører dere videre i ca 15 sekunder før dere kommer til en skilt stående «Moen» på. Her tar dere inn til venstre. Parkeringsplassen og kraftstasjonen ligger nå rett fremfor dere litt lenger nedi gata.

HågåDet første kvarteret av turen er relativt dårlig merket. Fra parkeringsplassen skal dere følge veien som går inn til venstre, over broen og oppover langs traktorveien, like nedenfor selve kraftstasjonen og vannutløpet.

Hågå1
Hågå2Et lite skilt skal etter snaue 15 min dukke opp på deres venstre side og angi en videre retning av turen. Problemet vårt her var bare det at vi gikk helt i våre egne tanker, dypt engasjerte i alle de gode samtaleemnene våre for dagen, og endte selvfølgelig opp med å gå RETT forbi hele skiltningen (arghh!!). Resultat ble som forventet litt kluss og tull i den ellers så «nøye planlagte» løypen, og en 30 minutters ekstra lang omvei.
Etter å ha snudd og gått tilbake for å prøve å finne dette her berømte lille skiltet vårt, tror jeg ikke det var noen oss som helt skjønte hvordan det skulle være mulig å ha oversett og gått forbi akkurat dette stedet her …..

Hågå4Etter nesten 50 minutters gange allerede, og før turen vel egentlig i det hele tatt hadde fått startet på ordentlig, bestemmer tante Berit seg for at hun er sulten og trenger litt påfyll av energi. Jeg ler godt der hvor jeg står for meg selv litt i bakgrunnen og tenker at dette her bare er så TYPISK oss, det!
Nå har solen Nelly endelig kommet seg frem, det har helt sluttet å regne, og alt ligger vel mer eller mindre perfekt til rette for en ordentlig fin tur videre.

Hågå3
Stigningen oppover fjellet begynner relativt brått (og bratt), og fortsetter bortimot slik hele veien til topps. Lørdagens løype er definitivt ikke noen kjære mor, dere, og setter både pusten og kondisjonen på en solid utholdende prøve. I tillegg så gir den også både lårene og leggene en ordentlig god styrkeøkt. Terrenget oppover er dog ufattelig flott og trolsk å bevege seg i, og er absolutt verdt noen minutter med beundring innimellom alle hetetoktene.

Hågå5 Hågå6 Hågå7 Hågå8
Etterhvert som man nærmer seg toppen, kan man merke høydemetrene både i form av små tette dotter i ørene, men også i form av syren som nå etterhvert begynner å la seg kjenne nedover store deler av bena. Tante Berit slutter faktisk aldri å imponere meg, for denne fysisk sterke fjellgeita her gir seg nemlig sjelden, og klarer på sin helt egen måte å opprettholde det gode pågangsmotet sitt oppover gjennom hele løypa. Litt kred til pt`en hennes selvfølgelig for litt ekstra god motivasjon underveis i terrenget da 😉

Etter 1 time med bratt oppstigning, flater terrenget ut, og landskapet åpner seg. Denne spektakulære utsikten som vi til nå bare har hørt rykter om tidligere at skal være så bra, er bare noen få meter unna oss – og spenningen stiger.

Hågå13
Vel fremme på toppen av «Hågå» er inntrykkene og impulsene både ubeskrivelige og mektige på en gang. I turbeskrivelsen av løypen i forkant hadde jeg lest at alle inntrykkene som man kom til å oppleve ila denne turen, ville være relativt vanskelige å skulle gjenfortelle til de som fysisk ikke har vært tilstede, og dette må jeg nesten si meg enig i. Videosnurten som jeg har laget til dere under får kanskje ikkje frem absolutt hele tilstedeværelses-følelsen som vi kjente på kroppene våre når vi stod der på toppen, men gir forhåpentligvis en liten pekepinn på hva dere kan ha i vente som kommende Hågå-besøkende.

Nok en gang sitter jeg igjen med noen fantastiske naturopplevelser som jeg kan putte nedi ryggsekken min, og ta med meg videre i livet. TAKK så mye for denne gang, kjære turkompis og beste tante Berit mi! ♥.

Hågå14
Hågå12Hågå11

 

 

 

 

Topp 5 seriefavoritter

Det banker på døren. Hvem kan det være?!? …. Det er «Høsten» som står utenfor, og med seg så har han to av sine mest trofaste venner, «Vinteren og «Lange-mørkekvelder». Tiden en nok en gang kommet for å trekke litt mer innendørs igjen, tenne på alle de koselige stearinlysene våre, lage til den ekstra store koppen vår med varmende god te, og bare forsvinne langt nedunder det deilige myke (og falske) pelspleddet vårt. Velkommen skal du være, kjære årstid – min personlige favoritt av dere alle! ♥.

Det er merkelig hvordan denne tiden på året nærmest får flere av oss til å innta en slags type dvalemodus. Soldagene blir liksom så betraktelig mye kortere, klimaet vårt forandrer seg og blir kaldere, energien forsvinner litt hen, og for veldig mange av oss så kan nok det å skulle klare å komme seg igjennom en hel hverdag føles både tungt og uoverkommelig på samme tid.
En mer rehabiliterende følelse (forutsett at dere allerede har vært på trening da) enn det å bare kunne kaste seg ned i sofaen, sette på yndlingsserien sin på tv`en foran seg, og bare ta en total blackout en times tid, tror jeg jammen at man skal lete lenge etter. Ekstra gøy er det jo selvfølgelig også om man i tillegg har en like ivrig og god seriepartner å dele det hele med. For det å kunne drømme seg litt bort, dere, koble ut alt maset og fjaset og bråket og lydene fra hverdagen våre, og bare leve seg litt ekstra inn i denne «ikke-eksisterende-verdenen», som pappa så fint alltid kaller det, er virkelig terapi for både kropp og sjel, spør dere meg.
Under finner dere 5 av mine aller beste serieanbefalinger på Netflix nå for tiden, og forhåpentligvis så vil dere kunne finne noe for enhver smak. ENJOY!

1. Helt på toppen av listen over seriefavorittene mine ligger HOMELAND – som etter min mening er et absolutt must! 
Denne kritikerroste terror-thrilleren fra 2011, inneholder ikke bare fantastiske skuespillerpresentasjoner, men både fenger og trollbinder oss seere allerede fra første start av. Ikke overraskende har den vært nominert til hele 118 ulike priser, og stukket av med seieren 48 av gangene. Verdt å nevne spesielt er kanskje den prestigetunge Golden Globe`en for Beste dramaserie vist på Tv i 2012 og 2013.
Serien handler om en sersjant ved navn Nicholas Brody, som vender tilbake til familien sin i USA etter å ha sittet i fangeskap i Irak i 8 år, og egentlig vært erklært død.
CIA agenten Carrie Mathinson, som jobber ved CIA antiterror-senteret i Virginia, blir etter en tur i Irak advart av en fengslet terrorist på dødscelle at en amerikansk krigsfange er blitt hjernevasket av Al Quaida, og nå er en trussel for USA`s nasjonale sikkerhet. Overbevist om at dette er den nyhjemkommende krigshelten og marinesoldaten Nicholas Brody, skygger og forfølger Mathinson han for alt det er verdt, og starter opp noen ordentlig store og hemmelige overvåkningsoperasjoner for å bevise akkurat dette. Nye episoder slippes i oktober i år.

Homeland9Homeland7
2. Den andre serien på listen min, og en GOD nummer to, er den litt-mer-min-type-serien og litt-mindre-Gøran-type-serien DOWNTON ABBEY. Dette sjarmerende britiske dramaet fra 2010 er et mesterstykke uten like, og har klart å fått med seg hele 158 nominasjoner, hvorav 58 av de er seirer. Verdt å nevne spesielt er kanskje de flere ganger Emmy awards`ene og Golden Globe prisene. Serien kan skryte på seg et seertall på over 10 millioner mennesker jevnt fordelt på mer enn 250 ulike land. 
I september i år kom dagbladet ut med en artikkel med overskriften «Derfor elsker vi Downton Abbey», for denne serien her har virkelig oppnådd stor popularitet rundt om i verden. Det fascinerende britiske overklasselivet ser virkelig ut til å fenge oss seere, for aldri før har jeg blitt så hektet og levd meg såpass inn i en serie som akkurat denne. Haha, husker ganger der jeg nærmest måtte ta meg en liten timeout etter endt episoder, bare for å komme meg litt tilbake til hektene igjen og overbevise meg selv om at jeg ikke var en søkkrik, sofistikert lady ved navn Mary.
Handlingen i serien er lagt til den fantastiske herregården Downton Abbey, hvor man følger livet, skandalene og hemmelighetene til den herskapelige Crawley familien, og deres tjenere, i krigs – og mellomkrigstiden. Serien guider oss gjennom de store forandringene som husholdningen, både herskapet og tjenerne opplever ettersom verdenen utenfor husets vegger stadig er i forandring. Aller siste sesong er i gang as we speak, og jeg har selvfølgelig klart å sikre meg førpremierene på samtlige av episodene.

DowntonAbbey2Downton-Abbey3. Nummer 3 på listen er den kritikerroste svenskdanske spenningsserien BROEN fra 2011. Når et lik blir funnet på den nesten åtte kilometer lange broforbindelsen, Øresundbroen, mellom Malmø og København, må den svenske politietterforskeren Saga Norén og den danske politietterforskeren Martin Rohde samarbeide for å finne morderen. Dette blir starten på et helt unikt kollega -og vennforhold, hvor kontrastene mellom de to ulike personlighetene ofte kommer frem i lyset, og fascinerer oss seere. Politietterforsker Norén må være noe av det mest spesielle av etterforskere som er blitt vist på tv før, for ikke bare er hun en helt RÅ karakterskikkelse, hun er i tillegg sosialt veldig klønete, nærmest som et barn i en voksenkropp, og mer enn nok underholdning bare i seg selv, spør du meg. Rohde på sin side er selvfølgelig av den helt motsatte typen, og fremstår som en jordnær, koselig, stor dansk bamse som stort sett kommer kommer godt overens med absolutt alle.
Bare i Norge har Broen fått strålende kritikk. Dagbladet mente den var plettfri, og gav den terningskast 6. For to år siden ble den tildelt «The Crime Thriller Awards», hvor den blant annet danket ut (førstevalget mitt) Homeland. Det kan også nevnes helt på slutten her at dersom dere liker denne serien, kan kanskje den amerikanske versjonen «The Bridge» være et videre godt alternativ. Nye episoder av Broen begynner på NrK1 førstkommende mandag.

Broen1Broen2
4. BREAKING BAD er en serie som ikke nødvendigvis fenger deg ved første blikk, men som man gjerne må gi 3-4 episoder på å komme seg på. Men heng med – dere vil ikke angre! Handlingen dreier seg om den i utgangspunktet så drittkjedelige A4 kjemilæreren Walter White, som blir diagnotisert med lungekreft. Hjemme har han en kone, sønn i tenårene og et spedbarn på vei. I tillegg til å måtte ut med relativt store summer for å dekke cellegiftbehandlingen, ønsker Walter å sikre familieøkonomien sin dersom han eventuelt blir borte en dag, og starter å koke metaamfetamin. Med seg på laget får han den småkriminelle tidligere eleven hans, Jesse Pinkman.
Med sykdommen hengende over hodet mister Walter etterhvert flere og flere av de moralske normene som han hadde fra før av, og blir nå mer og mer kynisk og fryktløs. Han truer, slår og dreper. Og ved å gjøre dette så merker han en kraftfull frihet, helt annerledes enn hva livet på rett side av loven kunne gi han. Veien fra kjemilærer til speedkokk blir et faktum.
Det er uungåelig for seerne av denne serien å ikke la seg bli levd inn og underholdt av disse to typene her, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri før har hatt en såpass stor sympati for en forbryter og en kjeltring noengang tidligere. Man håper jo virkelig ikke at de skal bli tatt!

Breakingbad2Breakingbad4
5. HOUSE OF CARDS er et politisk drama fra 2013, hvor hovedpersonen Kevin Spacey skinner i rollen som Frank Underwood, den kyniske sjefsinnpiskeren i Kongressen som etter å ha hjulpet presidentkanditaten frem til seier, blir snutt for jobben som USA`s neste utenriksminister, og begynner å planlegge hevn i stedet. Underwood og hans apparat tar nå sikte på å senke den sittende makten, med stygt politisk spill. Kevin Spacey`s rollefigur opptrer som en punkltig, manipulativ mesterhjerne med fullstendig kontroll over seg selv og omgivelsene rundt. Med seg på sin side har han blant annet den nesten like maktsultne konen sin, Claire Underwood.
Serien byr på et maktspill uten like, hvor skyggesiden til USA`s politiske stat nærmest blir totalt blottlagt. Noe av det som kanskje skiller House of Cards fra andre typer serier er at Underwood innimellom snakker direkte til oss seere. Plutselig kan han liksom finne på å fortelle oss hva han egentlig tenker, planlegger eller ønsker å gjøre. Man føler seg nesten som en slags flue på veggen. Anbefales!

HouseofCards4HouseofCards3

 

 

Det «skjedde» faktisk

God midtukesdag, og hei til snart-helg-igjen-følelse i kroppen! Vet dere, at nå begynner jeg E.N.D.E.L.I.G å komme meg litt igjen etter helgens «utskeielser og festligheter», og med det mener jeg selvfølgelig IKKE noe som har med alkohol involvert å gjøre.
For de av dere som ennå ikke har fått det med seg, så var altså jeg og tante Berit, aka Knoll og Tott, ute på nye spillopper (les: fjelltur) sammen på lørdagen som var, og siden det ikke gikk sånn helt etter planen (noe det vel streng tatt aldri gjør), der undertegnede endte opp relativ kald og våt i hele kroppen sin, satte det seg noen ordentlig vondter i begge knærne hennes de påfølgende dagene. Tror rett og slett at den uheldige kombinasjonen av kalde og trøtte ledd og muskler, sammen med den litt rare angstlignede følelsen om å kanskje aldri mer skulle få se den lille Toyota-bilen sin igjen, ble en litt for stor påkjenning for en relativ liten skrott.

På mandag fikk jeg og Gøran en ny leveranse fra Godtlevert.no, men siden jeg på forhånd allerede hadde takket ja til en ekstra kveldsvakt inne på Trimteateret på Forus, måtte vi dessverre fint utsette både middagen og kokkeleringene til dagen derpå i stedet (gårsdagen).
Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke er blant de beste til når det kommer til middagslaginger og kjøkkentjenester generelt, så når jeg først bestemmer meg for å gjøre det, og rigger i stand en ekstra god middagsrett til mannen en dag kommer hjem fra jobb, da er det jo selvfølgelig alltid ekstra gøy å kunne dokumentere det litt i etterkant i tillegg (les: derav blogginnlegget). Har faktisk en kompis som hadde en så fint måte å se det hele på, for han mente nemlig at dersom man unnlater å poste de hverdagslige øyeblikkene våre på facebook, instagram eller snapchat for øvrig, har de vel egentlig i utgangspunktet aldri funnet sted eller «skjedd».
Som den lille-store filosofen jeg nå engang er, så satte jeg meg ned og tenkte litt på akkurat dette, og kom frem til at det mest sannsynlig var mye sant i vedkommendes ord. Faktumet er jo at det nesten har blitt til en slags ny «trend» i samfunnet vårt nå etterhvert, at de flotte (eller ikke så flotte for den saks skyld) øyeblikkene våre veldig ofte er å finne inne på sosiale medier. Vi har liksom nærmest grodd litt fast i denne lille «besettelsen» vår om å klare å høste flest mulig «likes» rundt forbi, gjerne fra totalt «fremmede», kun for at øyeblikkene våre skal få enda litt mer verdi og bli enda litt mer verdsatt – av oss selv.

Anyways, nok pjatt fra meg! Her kommer noen inspirasjonsbilder fra middagsretten som jeg (ja, nå sier jeg det igjen) LAGET til mannen min i går, delvis fordi at jeg ønsker at flest mulig av dere skal gå inn og trykke «liker» og dermed være med på å booste selvfølelsen min litt, men også fordi at dette er et av disse her små, hverdagslige øyeblikkene mine som jeg faktisk virkelig ønsker skal ha «skjedd».

Håper dere har det fantastisk bra! Fortsatt fin onsdag, kjære lesere ♥.

InspoInspo2Inspo3The magic one

Inspo1Ris kan erstattes med byggrynsris. Bon apetit!

 

The dreamteam

(skrevet på dialekt)

Folkens! Eg og tante har vært ude på fjelltur samen igjen, og denne gongen gjekk turen vår frå Tengesdalsvatnet i Sandnes (Høle), te Bukkanuten via Nonsknuten, vidare te Husafjell og innom siste stopp Dyrafjell. Sjøl om veret ikkje va heilt det stora i går når me begynte, og me såg at det godt konne ligga litt småregn i loftå å trua, så valgte me å stola på YR, og satsa på å komma oss tørrskodde igjennom det heila.
Eg, den såkalla «tureksperten» i dette teamet vårt når det komme te fjelltura og løypeorienteringa, hadde selvfølgeligt satt meg «godt» inn i rutebeskrivelsen av turen på forhånd, og komt fram te at me ville trenga ca 3,5 tima (inkl pausa), før me va i mål igjen. Terrenget va beregna te å ver lett varierande og krevande, men i høgaste grad øvekommeligt. I tillegg, så va eg jo så heldige som for anledningen hadde fått med meg «navigasjonspersonen øve alle navigasjonspersona», tante Berit Lovise, så her konne jo lide og ingenting egentligt gå gale ….
Nå e det vel fysst i ittekant av en tur at en klokt kan lena seg tebage og tenka på kor ufattelig feil det egentligt går ann å ta, og at det kanskje allerede før oppstart burde ha ringt ei bjella om kaos si det va me to som sko ud på tur samen. For e det noge som e sikkert, så e det at meg og tante e ufatteligt flinke te å rota det litt te samen!

BukkanutenBukkanuten1 Bukkanuten2Turen starte selvfølgeligt perfekt, og heilt itte planen. Solå Nelly skinne så fint igjennom skylaget der oppe, og me e begge utstyrt med et skikkeligt godt turhumør. I rutebeskrivelsen på mobilen kan me lesa at stien heilt i begynnelsen av løypå starte bag de svarte toaletthuså, men at den kan ver litt vrien med å finna. Me lokalisere den selvfølgeligt LETT (eller det vil sei at me finne fort ud kor me ska begynna hen, men går oss vilt nogen hondre meter lenger oppe, kor me havne innpå en blindvei, og må snu og gå litt tebage igjen), og begynne oppstigningå.

Bukkanuten3 Bukkanuten4Bukkanuten7Bukkanuten5Bukkanuten8Itte å ha passert en ganske høge klartrevegg med bolta skrudd fast i massen, fortsette me den relativt bratte skråningen/liå oppøve i ca 25 minutt, før det flade ud, og landskabe virkeligt åbne seg. Det fyssta stikrysset med skilting te Bukkanuten hadde me lest at sko komma relativt kjapt når me fysst va komt her oppe, men si undertegnede e altfor opptatt med sjølve bildeknipsingå, og tante, som forøvig hadde fått ledaransvaret te å peila ud retningen for oss, tar feil av nogen oransje-røe lyngklasa og de røde merkene te turistforeningå…. ja, då blir det jo te at me komme oss inn på litt feil vei då. HELDIGVIS, bevegde me oss feil i rektige retning, og komme raskt innpå veien som me egentlig ska befinna oss på. På dette tidspunktet her kan eg huska at me lurte litt på keffor me aldri hadde komt te noge merka stikryss med fleire valgalternativa på, men resonnerte oss fram te at det mest sannsynligt va fordet det enten va blitt tatt ner eller ødelagt.

Bukkanuten6Bukkanuten10Bukkanuten9Bukkanuten11Itte å ha gått i ca 50 minutt får me øya på en liden topp. Vel øvebeviste om at det e dette som nok må ver rondturens aller fyssta delmål (Nonsknuten), klatre me opp, tar oss en velfortjente kaffipause, og udveksle nogen korte setninga om kor ufatteligt fint og flott landskabet her oppe egentligt e.
Itte å ha gått i ca 45 minutt te, og vore innom utallige småe fjelltoppa med varda på, begynne me å bli litt usikre på kor me egentligt befinne oss hen i løypå. Og det va vel ikkje før me kom opp mod den her litt smale, langdradde og spesielle knausen/fjelltoppen som eg konne kjenna meg igjen på udifrå nogen bilde som eg hadde sitt tidligare på nett, at me faktisk konne sei oss fornødde med å ha bestege turens aller fysste delmål; Nonsknuten – bare «litt» itte skjema.
Vidare frå Nonsknuten forsatte turen i et heilt fantastiskt landskab og terreng, kor utsikten nå bare blei bedre og bedre itte nærmare Bukkanuten me kom. Terrenget gjekk litt oppøve, og litt nerøve.

Bukkanuten13 Bukkanuten14
Bukkanuten18Bukkanuten17 Bukkanuten16 Bukkanuten15Itte ca 2 timer gått stilte tante Berit seg så fint opp der i begynnelsen av en nokså store topp, og ba meg legge ud et bilde med følgande ondertekst; «oppstigningå te den alle siste fjellkneikå e i gang». For i besta trunå så va me faktisk på dette tidspunktet her heilt øvebeviste om at me snart hadde nådd toppunktet på turen, og snart sko begynna nerstigningå te parkeringsplassen igjen. 30 minutt seinare posere me så fint begge to på toppen av Bukkanuten, og tar oss litt tid te å fordøye denne spektakulære utsikten som e å finna her.

Bukkanuten24Bukkanuten23Bukkanuten22Bukkanuten21Bukkanuten20BUkkanuten25Nerøvestigningå gjennom urå og ner te dalen og Krosstjørna tar ca 1 time, og me komme nå innpå et nytt stikryss. Her velge me fysst å ha oss litt lønsj før me går vidare.
Akkurat kor lenge det tar før me begynne å innse at me nok ikkje e fullt så nærme parkeringsplassen som det me egentligt trur, kan eg ikkje heilt huska. Men når me nok en gong velge å ta opp mobilen og gå igjennom turbeskrivelsen for å lokalisera oss litt, bide eg plutseligt merke i en setning kor det står at turens høgaste punkt visstnok ska ver oppe på Dyrafjell. Siden ingen av oss vel egentli på dette tidspunktet her heilt konne huska å ha sitt nogen høgare fjelltopp der oppe som me hadde gått på Bukkanuten, blei jo ting bare ennå litt mer merkeligt og uforståeligt.

Bukkanuten19Bukkanuten32Bukkanuten31Bukkanuten29Bukkanuten28Bukkanuten26Vidare på turen valgte me skiltingen te Veraland (dette hadde me faktisk lest oss fram te), og fortsatte denne retningen. Det hadde på dette tidspunktet her begynt å småregna litt, og teorien om at me egentlig ikkje hadde den fjernaste anelse om kor me egentlig befant oss hen, IGJEN, eller kor lenge det va te me va med bilen igjen, måtte bare tast inn øve seg og aksepterast.

Bukkanuten27Itte nye 30 minutt komme me te et nytt skilta kryss. Og det ska eg jammen meg sei dokke, at følelsen, som eg nå hadde der eg stod i regnet og såg på dette skiltet med fjellnavnet på som me så absolutt hadde konkludert med tidligare at me va komt forbi forlengs, va bare ubeskivelige – på alle måda! Heilt ærligt så trur eg dette va et av de øyeblikkå der en ikkje heilt vett om en ska le eller grina. For der, folkens, på en av pinnane som hang og va spigra fast i stolpen som jekk neri jordå, stod søren meg navnet: Husafjell.


(mobilbilder)

Bukkanuten39

I det me begynte oppstigningå te nok et fjell virka det bare som om heile himmelen totalt åbna seg, for nå regna det virkeligt KATTONGA ner på oss! Mens me gjekk oppøve huska eg godt at eg hadde lest i veibeskrivelsen for turen at me måtte huska å snu oss bagøve, sånn at me ikkje gjekk glipp av den fantastiske udsikten som va å finna her. Men på dette tidspunktet her va det bare ikkje gjennomførbart, for ikkje bare regna det så møje at det føltest som om du bokstaveligt talt blei piska RETT i trynet, skåddå va nå begynt å bli såpass tjokke at det ikkje lenger va muligt å se mer enn toppen 10-20 meter framføre deg.
30 minutt seinare når me omsider toppen på Husafjell, og når me fysst har komt oss bort te den store varden med det lilla norska flagget på, e veret såpass grusomt at det einaste som duge litt som dokumentasjon e nogen lynkjappe mobilbilde. Speilreflekskameraet va forlengs pakka neri sekken og putta oppi en påse.
Skåddå ligge på dette tidspunktet her tjokt øve fjelltoppane rondt oss, og stakkar tante begynne sånn smått å bli litt hallnervøsen der hu går. I tillegg så klare me jo selvfølgeligt totalt å mista sporet av de røe turmerke-skiltingane våre, og ende opp med å måtte ta oss en skikkelige mentale pep talk for å komma oss litt tebage te hektene igjen.

Bukkanuten38 Bukkanuten37Frå Husafjell te Dyrafjell må me ner nok en dal, og opp te nok et fjell, og det tar oss vel cirka 30 minutt før me endeligt kan sleppa «jubelen» litt lause og fastslå at me endeligt har nådd turens aller siste fjelltopp. Iskalde i kroppen, heilt gjennomblaude av svette og regn, fodle av syra i beinå og heilt tappa for energi og krefte, stille tante seg så fint opp med varden utpå typpen av Dyrafjellet og smile så tappert te kameraet.

Bukkanuten36 Bukkanuten35På vei nerøve klare eg faktiskt ikkje å holda meg i frå å smila og le litt for meg sjøl, der eg sklir og renne nerøve de superglatte og blaude fjellbergå, nesten litt sånn som med helså som innsats.

Med håndå på hjerta må eg ærligt innrømma at eg ALDRI før har vært så glae for å se den lille, søllgråe toyota-bilen min igjen – nogensinne. For itte 5,5 tima med litt for møje spenning og turbulens enn planlagt for vår del, konne me velfortent klappa oss sjøl på skulderen for en bra gjennførte tur.
På bilturen heimøve, med varmeanlegget på 26 grade og vindusviskarane på full guff, klare me ikkje å la ver å fnisa og le. For det her, folkens, det her e faktiskt bare så typisk oss, det – «the dreamteam».
Kort oppsummert komme me fram te at dette har vore en av de flottaste turane i distriktet som me har vært med på, at den inneholde alt det besta som norsk natur har å komma med, og at terrenget e såpass variert og utfordrande at en egentlig aldri går lei og kjede seg onnaveis. MEN, og dette er et men! Me anbefale absolutt ingen å legga ut på turen viss formålet kun e en korte te middelslange ittemiddagstur, for turen i seg sjøl e veldi krevande te tie, inneholde mange bratte opp -og nerstigninga, og e veldi våde og glatte fleire plasse. Husk å sett av GOD TID i forkant og velg dage der veret e en smule mer stabilt enn det det va for vår del i går.
På nydelige tørre og fine høst -og sommerdage er dette definivt vårt aller flottaste turtips i distriktet te nå.

God søndag, folkens! ♥

Bukkanuten33

Godt levert

God torsdag, folkens! På mandag fikk jeg og Gøran vår aller første leveranse fra Godtlevert.no, og siden jeg tror at det kan være flere av dere der ute som er litt nyskjerrige på akkurat dette, deler jeg litt tanker og erfaringer gjort så langt i ordningen.
Som folk flest må jeg ærlig innrømme at jeg var en smule småskeptisk da det banket på døren for et par uker siden, og en salgsrepresentant stod klar utenfor til å bare fyre løst. Er det nemlig noe jeg i bunn og grunn pleier å stille meg ganske så kritisk til, så er det å måtte oppgi mesteparten av de aller helligste personaliane mine, etterfølget av en signatur. Men dette gikk egentlig forbausende greitt.
Nå skal det nok sies at hadde det ikke vært for at det ikke er noe bindingstid på dette, og at man når som helst kan gå inn på «min side» og både kansellere så mange ukentlige leveringer som man ønsker, i tillegg til å avslutte kundeforholdet anytime, så hadde jeg nok aldri valgt å latt tvilen komme denne ivrige og svært så hyggelige salgsrepresentanten til gode.

Pakken og oppskriftene som jeg bestemte meg for å prøve ut, baserer seg på Grete Roede prinsippene, men er satt sammen av mesterkokk Ole Martin Alfsen – bedre kjent fra 4 stjerners middag på TvNorge. Hovedfokuset i samtlige oppskriftene ligger i selve grønnsaksdelen, og hvordan man på best mulig måte kan tilberede disse.
Hver mandag fremover vil vi få levert hjem ulike typer råvarer og oppskrifter fra Godtlevert.no, noe som forhåpentligvis vil være med på å gjøre hverdagene våre enda litt enklere – og fattigere. For det er jo ikke til å stikke under en stol at dette her koster litt. Prisen vi betaler for Roedemenyen er 695,- kroner i uken (uten ekstra kostnader), så jeg tenker jo at til syvende og sist må det bli en prioriteringssak for hver enkel. Gøran er nok litt i den gata at han ser på det som latskap, mens jeg velger å fokusere på friheten som det kan gi. Friheten til å gjøre litt andre ting enn kun sunn matlaging og kjøkkentjeneste.

På mandag laget vi vår aller første middagsrett fra Godtlevert.no, og på menyen stod pannestekt sei med kokte høstgrønnsaker og urtedressing. Mmmmm – KJEMPEGODT! Selv har jeg nok aldri vært den veldig store kokkekunstneren på kjøkkenet, men mer hatt et rent «profesjonelt» forhold til maten og matlagingen, der meningen har vært å kun lage energi eller «fuel» til å kroppen og organismene. Så her må jeg faktisk ærlig innrømme at jeg har fått en litt ny giv – og motivasjon.
Oh, og før jeg forlater dere så må jeg jo ikke glemme å fortelle dere om den desidert største og positive fordelen med hele denne ordningen – iallefall for meg. For første gang på så lenge jeg kan huske spiser nå faktisk jeg og Gøran middagene våre SAMMEN igjen!! (♥). Den ene halve timen som vi normalt bruker på å konsumere ned føden vår på kjenner jeg virkelig er blitt gull verdt for meg, og jeg må ærlig innrømme at jeg jo HELT hadde glemt hvor koselig dette egentlig er – å ha litt kvalitetstid sammen ved bordet.

Så der har dere det, folks! Mine meninger og tanker rundt dette med hjemlevering av mat og Godtlevert.no. Nå kjenner jeg faktisk at jeg sitter her og smågleder meg allerede til morgendagens oppskrft og nye kokkeleringskunster på kjøkkenet.

Adios, amigos! ♥

GodtlevertGodtlevert1
Godtlevert2Godtlevert3Godtlevert4Godtlevert5

Tur til Storaberget

Gooooooood mandag, folkens! Har dere det bra? I helgen var jeg ute på nok en fjelltur, denne gangen sammen med tante Berit og Gøran, så nå er jeg supergira på å dele turtipset med dere. Jeg har jo virkelig blitt rene turvandrer-entusiasten i det siste, og tror selv at det har noe å gjøre med den fantastiske roen som man finner ute i naturen, med kamera godt plassert i den ene hånden på jakt etter nye motiver å knipse, mens svetten bare renner nedover langs ryggen (♥).

Helgens fjelltur til Storaberget nær Hommersåk (i Sandnes) er et populært turtips, og passer perfekt til deg som ikke ønsker seg en så altfor lang løype, men som samtidig gjerne vil få oppleve flott natur, i et lett krevende terreng og med interessant historie av eldre og nyere kulturminner oppover langs stien. Dessuten er den 360 graders brede utsiktsvinkelen på toppen av fjellet virkelig noe helt for seg selv.
Turen til Storaberget tar ca 3 timer (inkl pauser), men er man av den spreke typen kan en runde rundt Grindavatnet legges til som ekstra løype. Da unngår man å bruke samme stien ned som man gjør opp, og får en rundttur i stedet. Dette tar ca 1-1,5 time ekstra.

Fra Sandnes følger dere riksvei 13 og senere fylkesvei 516 mot Hommersåk. På bakketoppen etter veikrysset mot Ims (som dere forøvrig fortsetter rett fram i) svinger dere til høyre like før skiltning til Li. Dere kan enten parkere på grusplassen rett etter innkjørselen, eller kjøre ned bakken og parkere ved turtavlen framfor driftsbygningen på venstre side. Pass bare på å ikke sperre opp for gårdstrafikken.

Storaberget21
Fra parkeringsplassen følger dere grusveien nedover, forbi grustaket på venstre side, og gjennom grinden i enden av bakken. Dere vil nå kunne se Storaberget rett foran dere på høgre side. Følg så traktorveien videre til venstre langs med gjerdet, over beitemarkene, og oppover mot lia. Murbygningen som etterhvert dukker opp blant trærne er et rensebasseng som tyskerne under andre verdenskrig bygget i sammenheng med vannverket oppe ved Grindavatnet. Dette skulle fungere som en forsyning til Sola Flyplass.

Storaberget1Storaberget4Storaberget3Videre oppover kommer man etterhvert til et skiltet kryss. Da kan man enten velge høgre (mot Storaberget), eller venstre (mot Grindavatnet) og få en litt lengre tur i kroppen. Vi valgte førstnevnte #fordiviegentligerganskesålateavoss

Storaberget5Oppe ved det første Lomstjørnet går turen videre over demningen og fortsetter på venstre side av vannet.

Storaberget8Storaberget7
Etter hvert som man kommer oppover fjellet, åpner landskapet seg og man får en utrolig flott utsikt. Storaberget er kjent for å være et godt utsiktspunkt, og dette får man virkelig oppleve på toppen (342 moh). Husk å ta dere bryet med å skrive i turboka som ligger i postkassen ved varden.

Storaberget9 Storaberget19
Storaberget22Storaberget10Storaberget12Storaberget13Storaberget14Storaberget16Storaberget17Storaberget18

Da gjenstår det bare for meg å få ønske dere en riktig GOD TUR ♥. Husk fjellsko – og for guds skyld ikke glem kaffekoppen!

Typisk norsk

Har dere noen gang tenkt på hva det er som definerer og kjennetegner oss nordmenn? I går var jeg ute i hagen og jobbet litt, og da slo det meg plutselig; det her er bare så TYPISK NORSK! Svett, varm og ordentlig klam i hakket stod jeg der, 9 september, i strålende solskinn og 20 plussgrader, for å stue bort hagemøblene våre (som forøvrig ikke hadde vært i bruk) og klargjøre utearealet for høsten og vinterhalvåret. For ca 2 måneder siden hadde jeg også lyst til å være ute i hagen, og husker godt da jeg lå der i den nye solstolen min, som den barske norske vikingen jeg nå engang er, med bikinien og solbrillene på, mens jeg hutret og frøs og bare ventet på at noen solstråler snart skulle klare å bryte seg igjennom det tykke skylaget høyt der oppe.
For det her er bare så typisk norsk, det – akkurat som så veldig mye annet. Ta for eksempel når man skal dra ut på fjelltur, endelig har klart å komme seg ned til de kiloene som man ønsker å være, og bare MÅ innom dagligvaren for å sikre med seg «tursjokoladen» Kvikklunsj som niste. Eller når man omsider sier ja til å være med noen venner opp på fjellet for å debutere som kommende slalomkjører, og blir dratt med ut i de verst tenkelige løypene EVER – fordi man visstnok allerede skal være født med ski på bena.
Eller når man kommer til å arve en gammel norsk lusekofte av en kjær besteforelder, drar den over seg, og bruker timesvis av minutter foran speilet for å overbevise seg selv om at dette her ser jammen meg bra ut.
Husker godt da jeg var i utlandet og hadde et felles kveldsmåltid sammen med ett par som jeg ble kjent med her, og maten min var en smule for søt. Så lang jeg var strakk jeg meg over sidemannen på jakt etter saltbøssa, og levde resten av ferien med kallenavnet «the norwegian girl with the very long arm»….

Det er typisk norsk å være best, sa Gro Harlem Brundtland. BEST til å kose seg ihvertfall! Her kommer noen ordentlig solskinnsbilder fra gårsdagen min ute i hagen, sammen med to av mine aller beste gutter.
Nå skal jeg kaste i meg ett par brødskiver med brunost, bruke noen minutter på å overbevise meg selv om at det smaker ufattelig godt, og løpe en lengre tur på mølla.

Håper dere har det bra! God torsdag, folkens ♥

_MG_6274
….men før vi begynner hagearbeidet!

_MG_6364 Sesongens siste blomsterknopper

_MG_6375_MG_6376
Fantastiske omgivelser rett utenfor dørene

_MG_6315Gutta krutt koser seg i solen ♥

_MG_6353_MG_6340Vidunderbørsten «Furminator»!

_MG_6327På leting etter løvetann

_MG_6290

 


I`m back!

Hei bloggen! Da tror jeg jammen at det er på tide med et nytt blogginnlegg, dere (det er jo tross alt bare 3 mnd siden sist….), og hva er vel bedre enn å kickstarte det hele med et ordentlig bra turtips! Denne helgen har virkelig vært den store fjellvandrer-helgen for min del, for på lørdag var jeg ute og gikk sammen med min kjære tante Berit, og i går var det pappa som var med som turkamerat (♥).

_MG_6227Gårsdagens løype via Jødestadfjellet og Skjørestadfjellet til Resasteinen er virkelig en turanbefaling fra meg til dere, for ikke bare er den sinnsykt flott med sine idylliske svaberg, Dalevatn og frodige skogsparti, den kommer også med noen helt spektakulære utsiktsopplevelser på flere steder av runden. I tillegg er den faktisk akkurat passe lang og krevende, og passer like bra til ettermiddagstur som den gjør til ekte norsk søndagssyssel. Turen alt i alt tar 2-3 timer (ikke inkl.pauser) og forbrenner ca 2-3 store pizzastykker…..

Fra Sandnes følger dere riksvei 317 langs Gansfjorden helt til endes på Dale. Ved snuplassen tar dere til høgre, deretter venstre, kjører inn mellom bygningene, velger høgre ved infotavlen, til venstre like etter grusbanen, og parkerer på parkeringsplassen (logisk nok) i enden av veien.

_MG_6224Fra bilen følger dere skiltning «Dalevatn» – en 15 minutters spasertur fra selve parkeringsplassen. Om sommeren er dette området virkelig en ordentlig bortgjemt badeperle!

_MG_6112_MG_6109Fra Dalevatn går turen videre oppover Jødestadfjellet, og «blodslitet» her. Følg skiltning «Resasteinen». Dette partiet er definitivt det aller mest krevende på hele turen, og tar ca 20-40 minutter. Alt annet tenker jeg bare er umenneskelig! Den fantastiske naturen og utsikten på vei oppover stiger bare i takt med høydemetrene.

_MG_6129_MG_6134Fra Jødestadfjellet og videre mot Skjørestadfjellet er terrenget betraktelig mye lettere, og man kan nå virkelig ta seg tid til å nyte den fantastiske utsikten som følger en bortover langs stien. Etter ett par møtende varder befinner man seg på toppen av Skjørestadfjellet, og kan nå oppleve flyvrakrestene her (se skiltning). Dette er kun en liten avstikker på ett par minutter, og er absolutt verdt å få med seg.

_MG_6149_MG_6157_MG_6159Fra Skjørestadfjellet går turen videre til rundens siste delmål; den populære Resasteinen. Siden det ofte kan være ganske værhardt både oppe på Jødestadfjellet og Skjørestadfjellet, kan det være lurt å legge matpausen til her i stedet.

_MG_6167 _MG_6176 _MG_6180
Fra Resasteinen og ned til parkeringsplassen (Dale) igjen tar det ca 30 minutter.

_MG_6094
Husk fjellsko, følg alltid de røde T`ene og ha en riktig GOD TUR, folkens! ♥