Kjære nyttårforsetter

«Velger du riktig farge på druene» … Hmm, den spørrende overskriften i artikkelen som dukket opp foran meg var like sjokkerende som den var uventa. Jeg husker at jeg klødde meg i hodet, undret meg fælt, på hvilken målgruppe som informasjon var ment til å tiltrekke. Var den til meg, den treningsglade og relativ sunne jenta på 31, som absolutt ikke har problemer med å la unødvendig prat fra media prelle av på kroppen. Eller var den til de mer desperate «nyttårforsetterne». De som for tiden er supergira og mottakelige for så og si all informasjon som blir servert, og som allerede kjemper en kamp mot en ny og forbedret livsstil og kvalitet.
Den spesielle ironien over å måtte finne seg selv på sofaen med en solid dose Fjordland risengrynsgrøt på tallerkenen, mens man samtidig leser om hvilke druer som skal være sunnest å kjøpe butikken, kan faktisk ikke beskrives. Selv om jeg nå har lært meg at det er de blå druene som inneholder det kraftige antioksidantet resveratrol, som visstnok skal være best for hjertehelsen, så skulle jeg nok heller ha hatt meg frabedt fra slike medieoppslag som dette med tanke på egen hjerterytme.

Rett opp en hånd de av dere som har planer om å komme i bedre form, og spise litt sunnere og mer variert i 2016 … Jeg skal love dere at dere ikke er alene. Ser man for eksempel kun de som jeg har omgang med til daglig, ser blir intervjuet på tv eller leser om i media, så sier jo samtlige akkurat det samme. Somethings never change, right!
I det siste så har jeg brukt noen timer på å fundere litt rundt dette med trenings -og livsstilsforseter, og hvorfor det hele egentlig ser ut til å være relativt periodebasert. Måneder som for eksempel januar, rett før eller rett etter sommerferien, er gjerne de som går igjennom hos folk flest. Men hvorfor? Skjønner ikke vedkommende at han/hun var like usunn, småfeit og lubben i november og desember også …

Selv så tror jeg rett og slett at man gjør seg selv til en slags brikke i mengden. «Folkemengden», som jeg så fint har fått med meg at det heter, og som består av folk flest (les: «normalen»), med media helt fremme i føringen. Man ender rett og slett opp med å gjøre akkurat det samme som alle andre. Det samme som kollegaer, venner, familiemedlemmer og kjendiser. Man stopper opp, slutter å tenke selv, og følger heller den trygge og «riktige» strømmen. Strømmen som etter min mening er på god vei til å trekke hele den norske livskvaliteten rett i dass, men som likevel er fullstendig akseptert i samfunnet.
Nå i januar så kommer tiden der hvor man blir bombardert. Bombardert av alle mulig slags sunnhetstips og livsstilsråd, og hvordan vi på best mulig (for ikke å snakke om raskest mulig) måte kan komme oss i bedre form. Ordene som «komme i gang» og «kickstarte det hele» går gjerne igjen. Det undres meg dog, om noen av dere har hørt om den treningsglade mannen fra Øvre Eiker, som klarte å kickstarte alle treningsøktene sine i 2015 … IKKE jeg heller!

Enden på visa blir dessverre for mange av oss der ute at vi gaper over litt for mye samtidig, og i stedet graver vår egen grav (i noen tilfeller bokstavelig talt). Man ender opp med å miste all motivasjonen nesten før man har fått begynt, og frarøver seg selv muligheten nok en gang til å komme i sitt livs beste form. En person som gjerne realistisk sett ikke klarer mer enn 2 treningsøkter i uken, vil i januar mest sannsynlig kaste over på både 3 og 4 i stedet (HEY, det er jo nyttår og på tide med en ordentlig kickstart), og dessverre ende opp med å måtte se skuffelsen rett inn i øyet.
Setter man seg ned og tenker litt fornuftig over det hele, så sier det seg nesten selv at dersom man både skal begynne med en ny forbedret livsstil, klare å forholde seg til helt ukjente rutiner på hverdagslige ting, og i tillegg være vid åpen for all ny informasjon som blir servert fra media ved siden av …. ja, da vil det på et tidspunkt ikke bli annet enn en kjempestor bråstopp (eller skal vi heller si «kickstopp») for selv den beste utav oss. Må faktisk ærlig innrømme at jeg har passe stor medfølelse for den enslige, litt utrente sjelen der ute, som i et totalt kaos av lovord og forskning og unyttig informasjon, egentlig bare ønsker seg å komme i litt bedre form.
Under så har jeg laget til noen punkter som jeg selv mener kan være til hjelp for de av dere som ønsker seg en langvarig livsstilsendring. Hele nøkkelen tror jeg ligger i det å kunne gi selv en aldri så liten smakebit. En liten smakebit på hvordan det hele ville kjennes ut – å være i en fysisk bra form, som etter min mening er en følelse såpass innbydende og god at den etterhvert vil bli tusen ganger mer avhengighetstrengende enn en lys sjokoladeplate.

Punkt 1. Sett deg et overkommelig mål, og tenk langsiktig. Det hjelper lite hva kollegaen som sitter ved siden av deg på jobb, eller treningseksperten i bladet ditt hjemme, sier at du bør gjøre dersom det ikke er realistisk for deg. Sett deg ned, vær helt ærlig med deg selv, og finn ut nøyaktig hvor mange ganger i uken som er oppnåelig. Videre så ønsker jeg at du deler dette antallet på to (altså en halvering), iallefall for et par måneder. Husk at selv om du for øyeblikket er suuuuuuuupergira på å komme igang og foreta endringer, så vil det komme dager der hvor du vil prise deg lykkelig for at du ikke gikk så mye hardere ut fra starten av.

Punkt 2. Få deg en ordentlig plan. Uavhengig av om det er kondisjonen, styrken eller kostholdet som skal forbedres, eller en gyllen kombinasjon for den saks skyld, så trenger man at det foreligger en plan. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sett de ivrige «nyttårsforsetterne» komme inn på gymmet, ta seg et raskt overblikk og konkludere med at alt av apparater allerede er opptatt, og i stedet ende opp på «bakrommet» med noen lette situps kun for syns skyld. Viktigheten av å ha med seg en plan (eventuelt en reserveplan for de som trenger det), i tillegg til å virkelig gjennomføre det hele, kan ikke undertrekes nok.

Punkt 3. Forvent resultater. Noe av det viktigste med en plan eller en målsetting er vel å kunne forvente at det skjer endringer. At tiden og energien som man legger ned ikke bare er som tapt for vinden, men at man virkelig får noe igjen for innsatsen. For meg så handler det mye om akkurat dette. Om motivasjonen og mestringsfølelsen som det gir av å se at ting ordentlig fungerer. «Insanity is doing the same thing over and over again and expecting different results» – Albert Einstein.

Punkt 4. Kostholdet er livsviktig (!!), men du må slutte å sette deg selv så sinnsykt strenge regler og grenser. Kutt ut de knallharde diettene og «heksekunstene», og fokuser heller på å lage god, gammeldags husmannskost fra bunn av. Farmor sa ofte da jeg var liten at dersom man spiste opp alle grønnsakene som var på tallerkenen, så ville man etterhvert motta en gevinst. Helsegevinst, har jeg funnet ut av at hun mente i ettertid.

Punkt 5. Ikke tro på alt du leser. Husk at mediene og all informasjonen som de pøser ut først og fremst er ment for å selge, og IKKE nødvendigivis for å komme helsen til Ola Nordmann til gode. Velg å la deg bli inspirert av de menneskene som du selv mener har noe fornuftig å komme med, og eliminer bort alt det andre fjaset.

Hågå8
LYKKE TIL!

Julens gaver

God tirsdag! Da tenker jeg at de fleste av dere allerede er godt igang med det nye året, og alle gjøremålene som står for tur. Selv synes jeg alltid at begynnelsen av januar på mange måter føles litt som å starte på scratch – med noenlunde blanke ark. «Noenlunde» av den enkle grunn for at det vel aldri blir helt blankt for oss å bety, og at det vel egentlig skal godt gjøres å bare viske bort alt som har skjedd i årene før. Når jeg tenker meg om så er det vel streng tatt bare de små nyfødte som starter livene sine med «blanke ark», og helt uten erfaringer i minnet.
Siden jeg ikke har lyst til å slippe julen riktig enda, så tenkte jeg at en grei avslutning kanskje kunne være å dele noen av gavene som jeg fikk. Om ikke nødvendigvis for deres del, så iallefall for min egen. Det blir jo så altfor ofte at vi bare stuer alt sammen bort, nesten før det i det hele tatt har kommet seg innenfor dørene, og det synes jeg egentlig er ganske trist.
Selv så er det jo bare til å innrømme at i år som i fjor, etter at julekvelden var over og alle gavene pakket opp, at det satt en passe lettet og fornøyd ung jente i stolen og så på alt det fine som hun hadde fått. Ingenting er nemlig verre, spør dere meg, enn å virkelig legge ned all sin energi i gavene til folk, og bare ende opp med å motta en brøkdel og noe skuffende tilbake. Pappa har alltid sagt at noe av det viktigste med hele julefeiringen og alle gavene, er å alltid gå i pluss i etterkant ….. Neida, nå tuller jeg faktisk fælt med dere, for min kjære pappa kunne nok aldri kommet på å si noe sånt. Og egentlig ikke jeg selv heller. For faktumet er nemlig det at med årene som går, og etterhvert som jeg selv blir eldre, så liker jeg bare mer og mer å gi gaver, og synes faktisk at det er utrolig givende å kunne se at de som åpner nærmest blir litt lettrørte noen ganger.
Den største overraskelsen i år for flere av oss var nok definitivt den all-inclusive februar-turen til Chamonix og Mont Blanc som jeg, min søster og mamma ga til mennene våre (inkludert broremann). Jeg skal love dere at det var noen passe overraskende mannetryner som satt der på selve julekvelden og fikk vite om det hele.
Etter en nøye gjennomgang av alle gavene mine i år, så kan jeg konkludere med to relativt sikre ting. Den ene er at mister nisse fremdeles er like flink til å vite nøyaktig hva denne tutta her ønsker seg i gaver. Og det andre er at i året som har vært, så har jeg nok en gang utifra gavene å dømme, vært en ordentlig snill og søt pike.

Håper dere har det bra! Ønsker alle en riktig fin start på den første uken av året. Let`s make it a good one ♥.

Gave6
Kamera, 2 linser, blits og oppbevaring av Gøran


Marmorfat og telysholder av broremann og Alvilde

Gave15
Hudpleieserie og gavekort av mamma og pappa


Nye fronter til reol i loftstuen av tante Berit


Lyngby vasen og julegenser av søster og co

Gave2
«Elements of Birds» av svigerfar og Irene

Verdt å nevne er også pengegaven som jeg fikk fra mamma og pappa, Ullvang Rav genseren fra nissen himself, Bodum håndvisperen i morgengaven på julaften, treningstøyet fra jeg husker dessverre ikke, og selfiestangen fra lille Norah og Sofie.

Året 2015

Nyttårsaften
Nyttårsaften 2016

GODT NYTTÅR, folkens! Ja, tenke seg til … 2016 før flere av oss i det hele tatt har klart å skrive riktig i året som har vært. Har virkelig ikke tall på hvor mange ganger det har stått mellom 14 og 15 som siste tallpar i rekken. Men årene de raser visst bare avsted, dere – enten man vil det eller ei!
Nyttåraften for vår del ble feiret hos broremann Runar og Alvilde, og sammen med et felles vennepar av oss, pluss en galen men ganske så herlig barndomsveninne, så koste vi oss ordentlig til langt på nattestid, med deilig hjortefilet til middag (les: undertegnede med sine velkjente soyapølser på tallerkenen), ovnstekte båtpoteter, grønnsaker og mye godt i glassene. Desserten som jeg og Gøran stod ansvarlig for i år bestod av vanilje iskrem, varme skogsbær og nystekte vafler til. Mmmm, så godt (♥). Men nå er det NOK, dere! Definitivt. Hele julen og denne magiske høytiden er jo virkelig fantastisk på alle tenkelige måter, men jeg tror nok at jeg snakker for flere av dere når jeg sier at det skal jammen meg bli godt med et helt år imellom til neste gang. Pappa sier ofte at litt av mye går somregel alltid greitt, mens mye av mye (og gjerne over en lengre periode) ofte viser seg å være en uheldig affære. En relativ grei huskeregel å leve etter når det gjelder det meste, spør dere meg.

Kvelden før kvelden (altså på onsdag) så spørte jeg Gøran rett før leggetid hvilke episoder som han husket best fra året som hadde vært. Denne tiden før selve nyttårskiftet er jo gjerne for flere av oss en tid preget av nøyaktig slike bevisstgjørende og litt reflekterende tanker. Selv kjenner jeg ofte på akkurat dette, og at det mange ganger kan føles både mektig, men også veldig overveldende, å skulle finne frem til alle svarene helt alene. De store spørsmålene i livet tror jeg mange av oss opplever fra tider til annen, og kan nok virke både selvdestruerende og energitappende i seg selv. Hva er det egentlig vi ønsker med dette ene livet vårt. Er vi så lykkelige som vi kan få blitt slik som vi har det i dag, eller ønsker vi at ting skulle vært annerledes. Kommer det nye året til å inneholde like mange gode stunder som det forrige, eller må vi forberede oss på mer sorg og tristhet. Vil de samme menneskene som vi har så kjær den dag i dag fremdeles være rundt oss i år 2016 også, eller må vi måtte oppleve å sitte blant færre stoler rundt julebordet til kommende feiring ….
Alle spørsmålene og tankene raser avsted, samtidig som at svarene dessverre ikke holder tritt. Personlig så har jeg nok konkludert meg frem til at en av de største egenskapene som vi mennesker faktisk har, er evnen til å ikke se ting komme. Den uforutsigbare delen der hvor vi ennå ikke vet, og som vi egentlig ikke trenger å bruke så latterlig mye energi og krefter på.
Anyways, tilbake til sengen og spørsmålet som jeg stilte til Gøran. Siden vedkommende selv havnet midt inni drømmeland nesten før jeg hadde ferdig stilt det hele, endte det selvfølgelig med at det ble jeg som lå og funderte og tenkte tilbake på alle minnene som jeg husket best fra året som hadde gått. Etter å ha ligget der i nærmest en halv times tid, uten å ha kommet på noe særlig mer enn den 1 ukers gamle julefeiringen og turen til Voss, så bar det rett inn på Facebook og Instagram for å se hvordan året mitt egentlig hadde vært. Noe så tragisk, liksom! Husker jo streng tatt ingenting lenger selv om det der og da kjennes så uendelig betydningsfullt for meg. Føler nok kanskje at hele denne reduserte tilstedeværelsen som flere av oss praktiserer nå til dags, og det faktum at det i de fleste situasjoner blir viktigere å ta bilder for å legge ut på sosiale medier, enn å virkelig bare være tilstede i øyeblikkene, er mer ødeleggende enn man tror.

Her kommer noen av de aller beste minnene mine fra året som har vært. Selve innlegget dedikerer jeg selvfølgelig til alle de fantastiske menneskene som jeg har rundt meg. Uten dere hadde nemlig ingenting av dette i det hele tatt vært mulig. Uendelig glad i alle sammen ♥.

Nyttår4 - CopyNyttår8Nyttårsfeiring i Sirdalen, 2015

Takk
Suprise-party i Høyhuset for jubilanten Paul Arne

Varhaug5Varhaug4Visningsprosjekt for Block Watne på Varhaug

Visning3 - Copy - Copy Visning7 - Copy - CopyVisningsprosjekt for Block Watne på Nærbø

_MG_2232
S P A N I A – med hele familien


Giftermål og feiring i Stavanger for forlovere m/følge

Tango1
Gratulerer så mye til søster & Alfi ♥

Påsken13
Påskeferie på Revøy-hytten

Feiring av Ivar`s 50 års dag i Firenze

Test2
17 mai og Norah Alea`s 1 års dag

 Test10Test11Test7Test6
Utdrikningslaget for søster

Bryllup
Stor bryllupsfest for søster Anita & Alfi

SommerSommerferie på Revøy-hytten

Test13S P A N I A – med broremann Runar og Alvilde

DyreparkKristiansand Dyrepark med søster og co

Matklubb
Første treff med matklubben

Visningsprosjekt for Block Watne på Tu

En av årets mange fjellturer med tante Berit

Kake
Min første sjokoladekake

Langweekend til Praha med Gøran ♥

 


Test16
Stand-up show med gode venner 

Selwo5S P A N I A – med søster og co

Min første giveaway på bloggen

Bergen4Langweekend i Bergen med svigers

JulebyJulebyen i Egersund med Stine og Marthe


Juleteater med Jo og Joveig


Rudlå1Julefeiring i Rudlå

Rasdalen7Romsjulstur til Voss med familien

Et pust i bakken

RasdalenENDELIG er jeg «back in business» igjen! Føles jo streng tatt som evigheter siden vi snakket sammen sist gang, og mye av grunnen til dette skylder jeg faktisk på relativ dårlige nettverket som vi har hatt oppe i Rasdalen nå de siste par dagene. Planen var jo å oppdatere dere minst én gang i løpet av turen vår til fjells, og komme med noen ordentlig stemningsfulle bilder fra vinterlandet Voss ….
Har dere hatt en fin julehøytid? Borte vekk nesten før den har begynt, spør dere meg. På tv for noen dager siden så var det et intervju med en møbeldesigner som mente at folk flest pyntet hjemmene sine altfor sent, og at dersom man ønsket at selve julehøytiden og den medfølgende stemningen skulle vare hakket lenger – ja, så måtte man rett og slett begynne litt tidligere til neste år. Tanken og rådet traff iallefall undertegnede selv mellom ørene, så til neste jul kommer jeg garantert til å dra frem den lille julepynt-samlingen vår noen uker før normalt.

Etter å ha feiret selve julekvelden her på Bryne sammen med familien min, dro vi avsted (les: undertegnede, Gøran og hundene Bernt og Børre) til svigermor på Stord 1. juledag. Her møtte vi lillebroren til Gøran, Thor (som forøvrig alltid er en koselig affære å henge rundt), samboeren til moren, og selvfølgelig moren selv. Kjempekoselig hadde vi det virkelig, og fortsatte selve høytidsfeiringen med deilig pinnekjøtt til mat, litt etterlengta «catch up» og samtaler, og tradisjonsrike julefilmer til langt på natt.
Dagen derpå møtte vi hele familien min igjen (les: svoger Alfi, søster Anita, broremann Runar, lille Sofie og Norah og mamma og pappa) på ferjeterminalen på Stord (husker jo aldri hva denne heter), og fortsatte turen videre oppover til Voss og hytten til Alfi og Anita i Rasdalen. Ser man bort ifra det «triste» tapet av selve mobildekningen, som jeg nok ærlig må innrømme ga meg litt paniske separasjonssymptomer til å begynne med, så er den lille koselige dalen her oppe SUPER sjarmerende, og virkelig et pust i bakken fra mer eller mindre all normal sivilasjon. Den siste lille kilometeren på vei opp til hytten – en ordentlig bratt, smal og gammel kjerrevei av en liten sak, gir virkelig en følelse av å befinne seg ute i total ingenmannsland.
Dagene og alt det gode samholdet i Rasdalen har virkelig bare rast avsted, og i går ettermiddag så var jeg og Gøran plutselig hjemme igjen i Markavegen 24 – klare eller ei til å ta fatt på de aller siste dagene igjen av året 2015.
Kort oppsummert så har julen for oss vært en tid preget av godt familiært samhold, spennende overraskelser (som jeg skal fortelle dere mer om siden), utsøkt mat og drikke, stemningsfulle stunder og et hav av nye opplevelser og minner til å putte nedi ryggsekken på veien videre. Her kommer noen koselige stemningsbilder fra de nydelige dagene våre sammen på Voss. Ønsker dere alle en fortsatt fin lille nyttårsdag, kos dere alt som dere bare kan nå de siste dagene som er igjen av denne høytiden, og feir morgendagen med måte! Riktig GODT NYTT ÅR, alle mine kjære lesere dere ute ♥.

Rasdalen9
Rasdalen13Rasdalen12
Rasdalen11
Rasdalen6
Rasdalen7
Rasdalen4
Rasdalen8

It`s beginning to look a lot like Christmas

…..og vel så det! Det er faktisk en grunn for at jeg ikke prioriterer å legge så mye sjel nedi selve pynten her hjemme, i alle fall enda, siden mamma alltid er så flink og gjør det så sinnsykt mye mer koselig hjemme hos seg selv i «Rudlå».
I dag er det jammen meg julaften, dere, og vi har nettopp kommet oss inn dørene etter en deilig julefrokost hos mamma og co. Tradisjonen tro så samles vi alltid til et ordentlig herremåltid som en fin start på dagen, med koselige morgengaver og noen hellige minutter med «Tre nøtter til Askepott».
Før vi pleier å begynne med selve maten, som forøvrig var like bra i dag som den streng tatt alltid pleier å være, så åpner vi to morgengaver hver. Til og med hundene mine har hver sine faste små julestrømper, og dere skulle jammen meg sett de i dag der de nærmest spant rundt sin egen lille akse, for å prøve og få tak i alt det gode som lå gjemt inni. Tradisjonen med alle morgengavene er noe som jeg og mine søsken alltid har vært vandt med, faktisk så lenge jeg kan huske, og jeg tror enda at samboeren min Gøran er passe fascinert over å se hvor mange gaver som det egentlig går ann å trykke inn i kun én husstand alene. Dersom jeg ikke tar helt feil så tror jeg at selve ordningen i utgangspunktet startet med at vår kjære mamma gikk tom for navn å skrive på «fra-linjen» på alle gavene (det er liksom begrensninger for hvor mange ganger man kan bruke/skrive navnet nisse), og at hun etterhvert fant ut at det mest sannsynlig ville være bedre å fordele de litt mer utover dagen. Morgengavene våre står det nemlig «24» på, og det går forøvrig ikke en eneste en dag uten at jeg ikke tenker på hvor utrolig heldig og priviligerte vi faktisk er, som har en slik en snill og omtenksom mamma som dette!

Her kommer noen bilder fra en koselig julepyntet «Rudlå», og jeg kjenner at jeg gleder meg kjempemye til å samles her igjen litt senere i dag, og feire selve julekvelden med hele familien. Nå er det forøvrig straks klart for litt kirkebesøk sammen med tante Berit.
Ønsker dere alle en fantastisk flott feiring, KOS DERE, og husk å sett av noen små bevisste tanker om hvor utrolig heldig og priviligerte de fleste av oss egentlig er. Et godt tak over hodet med varme og trygge omgivelser, ren overflod av velsmakende mat og drikke, samt et gledelig samhold med mennesker som man er så glad i, er dessverre ikke en selvfølge for alle der ute, og jeg tenker at det vi i det minste kan gjøre litt til gjengjeld – er å vise en evig stor takknemlighet. Juleklem fra en ydmyk liten sjel ♥.

Rudlå Rudlå1 Rudlå2 Rudlå4Rudlå3 Rudlå9 Rudlå10 Rudlå6 Rudlå5 Rudlå12Rudlå14

Glade jul

GLA-ADE-JUL-HELLIG-E-JUL-ENGLER-DALER-NED-I-SKJUL … 3 (!!) dager igjen til jul, folkens. Wiiiiihuuuuuuuu! Selv om det jærske været definitivt ikke viser seg fra sin mest stemningsfulle side (les: 12 grader og regn), så sitter jeg her med en ordentlig go`følelse i kroppen, og bare rågleder meg til alt som skal skje i løpet av de neste par dagene.
På lørdag så var vi på Rogaland Teater sammen med et vennepar av oss, og så stykket «A Christmas for Carol». Det er forøvrig bare en ting å si om den saken —> KJEMPEBRA! Selv om jeg har vært på teater ved flere anledninger fra tidligere av, så må jeg bare ærlig innrømme at dette var noe av det aller beste som jeg har opplevd noengang. Selve handlingen er inspirert av den tradisjonsrike julefilmen som blir vist på tv nå i disse tider; «Scrooge», som igjen baserer seg på den velkjente romanen til Charles Dickens fra 1843 («A Christmas Carol»). På scener rundt om i store deler av landet blir stykket spilt under navnet «En julefortelling», men her i Stavanger, og på Rogaland Teater så heter det altså «A Christmas for Carol». I sistnevnte versjon er den gamle gnieren «Scrooge» byttet ut med den minst like umenneskelige Carol (Nina Ellen Ødegaard). Carol er en ordentlig surpromp av et sært kvinnemenneske, og forakter virkelig alt som har med følelser og sløseri å gjøre – og da spesielt i dager knyttet til selve julaften. I fortellingen blir Carol oppsøkt av tre ånder, som tar henne med til både fortiden, nåtiden og fremtiden, og konfronterer henne med konsekvensene av sine onde handlinger. Alt dette for at hun skal lære om hva julen virkelig betyr.
Teaterstykket blir spilt på de fleste scener i hele romjulen, er virkelig verdt å få med seg!

TeaterI tradisjonens ånd så blir det også i år eldstejenta som skal stå ansvarlig for selve borddekkingen på jul. Siden vår kjære mamma alltid er så snill og ordner opp i stort sett det meste som hører høytiden til (les: nyvasket og pyntet hus, mathandel, matlaging, innkjøp av drikke og snacks, godterier ++), så føler jeg vel liksom at dette er min lille greie til å kunne bidra litt jeg også. I år så sa mamma til meg at hun ikke ville ha det så høytidelig og stivt, men heller litt enkelt og lett. Siden vi alle reiser opp til Voss 2.juledag så blir det jo bare til blomstene står der hjemme og visner allikevel, så det skjønner jeg jo godt. Er forressten mulig at inspirasjonsbildet som jeg kom over for noen uker siden, og som jeg egentlig hadde tenkt å ta utgangspunkt i, blir hakket for drøyt nå i år ….

Julebord4
HO-HO-HO, enkelt og veldig greitt skal bli, mamma, og etter å ha sittet på nettet nå i flere dager etter hverandre, så føler jeg endelig at jeg har en viss kontroll på hvordan jeg ønsker at det hele skal bli seende ut. Vet dere, at slike ting som dette koser jeg meg så ufattelig mye med! Det å kunne få sitte litt alene, og bare la fantasien og kreativiteten få løpe litt løpsk, er virkelig noe som jeg synes er utrolig gøy å gjøre.
Under kommer noen bilder som jeg følte var til inspirasjon for meg, og som muligens kan være til litt hjelp for flere av dere andre også. Det er alltid ekstra koselig å kunne sette seg ned til et ferdigdekket bord, hvor man faktisk kan se at vedkommende har lagt ned litt innsats i. Det synes iallefall jeg.
Ønsker dere alle en riktig fin mandag, også snakkes vi igjen på lille julaften. Da skal jeg nemlig vise dere hvordan mamma`en min pynter til jul.

Julebord5
Serviset som jeg skal dekke med til jul

Julebord9
cred: Caroline Berg Eriksen

Julebord7
cred: Thomas Rode for Royal Copenhagen

Julebord8
kilde: www.vakrehjem.com

Julebord10
cred: Kristina Andersen
Julebord11
cred: meg selv (visningshus for Block Watne 2013)

Julebord12Julebord13
cred: meg selv (julaften 2014)

 

Kjære søster

I sommer så giftet min kjære søster seg med hennes utkårede Alf Inge (eller Alfi som vi gjerne liker å kalle han), og siden jeg var så heldig å få lov til å være forlover, så falt det vel også nokså naturlig (og forøvrig ganske så skremmende, spør du meg) å skulle måtte holde min aller første tale noensinne. Herrepitter, som jeg husker at jeg gruet meg i forkant!
Hele seansen gikk forøvrig ganske så bra, og i løpet av kvelden så høstet jeg jo flere gode ord og «klapp på skulderen», for både måten jeg hadde fremført det på men også for selve innholdet i teksten.
Siden vi nå er kommet oss inn i disse magiske julehøytidene, så har jeg lyst til å rette et lite fokus mot det som etter min mening er noe av viktigste i hele julen – nemlig familien. Som mange av dere allerede vet så er vi en ordentlig sammensveiset og nær familie når det kommer til båndene oss imellom, og det finnes virkelig ingenting som jeg er mer takknemlig for enn akkurat det her. Jeg føler meg heldig, på så utrolig mange måter, og unner virkelig alle mennesker der ute å få oppleve den samme trygge og gode følelsen som jeg sitter med i dag. Mennesker som elsker deg høyere enn noenting annet vokser virkelig ikke på trær, og er for meg en evigstor gave her i livet.
Talen som jeg skrev til min søster får dere her. God fredag alle sammen ♥.

Kjære-søsterKjære familie og venner
Kjære brudepar
Og sist, men ikke minst, kjære søster Anita

GRATULERE så mye med denne store dagen. Tenk at nå er dere endelig gift!

For litt over 28 år siden kom du til verden på Stavanger Universitetssykehus, og jeg vil tippe at det var en passe lettrørt og stolt storesøster som stod der ved sengekanten og overvåket sitt nye familiemedlem. 
Kjære Anita, vi har vært bestevenner fra første stund av, og gjennom hele oppveksten så har vi to mer eller mindre gått hånd i hånd igjennom alt det kjekke som vi har fått muligheten til å oppleve sammen. 

La oss mimre litt tilbake.
FERIENE. De utallige Danmarksturene som du og jeg, broremann Runar, mamma og pappa hadde sammen, og som etter min mening var de årlige sommerlige tradisjonene. Alle badelandene som vi innom og besøkte (ja, for du var jo en ordentlig stor «nymfe»), eller de spennende fornøyelses -og dyreparkene som vi fikk oppleve. Du var nok hakket mer begeistret for førstnevnte, mens jeg selv alltid likte meg best sammen med dyrene. Jeg husker godt at jeg kunne sitte i opptil flere timer og bare la meg fascineres av alle de ulike artene. Du selv skygget nok litt mer banen, og var relativ kjapp med å trekke deg unna dersom de kom for nær og ville hilse. Historien om oss to i Dyreparken i Kristiansand, hvor du går og nærmest småløfter på foten din for å jage vekk alle hønene, mens jeg sitter godt plassert oppi kaningården og koser med alle dottene, er en slager som har blitt nevnt i årrekker, og som egentlig beskriver litt ulikhetene mellom oss.
Alle de koselige båtturene som vi fikk være med på, og barndomsårene våre på sjøen. Dette kan vi nok i utgangspunktet takke vår kjære pappa for, for han har vel egentlig alltid vært veldig glad i livet på havet og i «bøljan den blå». Jeg husker godt den fine båten vår, som tok oss med på steder som vi aldri hadde fått opplevd foruten, og som lot oss få se den vakreste naturen som dette landet har å by på. Snille mamma som på sin omtenksomme måte alltid prøvde å få oss til å leke med de andre barna når vi var til lands. Tror nok at dette var hennes små tapre forsøk på å sosialisere oss litt. Vi derimot, hadde det jo kjempefint sammen kun du og jeg, og trivdes utmerket godt i vårt eget lille selskap.

BESTEFORELDRENE. De minnerike øyeblikkene som vi har hatt sammen med besteforeldrene våre glemmer jeg aldri. Du var nok alltid litt mer farmors jente, mens jeg litt mer mormors. Episoden der hvor farmor skal lære deg å si bokstaven ”R”, har allerede blitt nevnt utallige ganger i løpet av barndommen, men fortjener allikevel en liten repetisjon. Noe av det kjekkeste som du visste når du var liten, og som virkelig fikk din fulle oppmerksomhet, var da menneskene rundt deg begynte å snakke på rompe-tiss-og-bæsj språk (når jeg tenker meg om så er det vel streng tatt det samme som skal til den dag i dag også …) Dette «trikset» kjente selvfølgelig vår kjære farmor allerede til, og for at du skulle høre godt etter når hun skulle lære deg bokstaven ”R», så innledet hun hele den spørrende setningen med følgende ord: «Anita, kan du si rrrrrrrrrompa»….. Kommentaren som i etterkant kom ut av den lille tre år gamle jenta er like legendarisk som det er morsomt, og jeg tror nok at det var en passe overrasket og litt lamslått bestemor som satt der foran sitt barnebarn, og fikk følgende i retur: ”Farmor, kan du si tissssssefant”.

HVERDAGSLIVET. Det daglige livet som vi hadde sammen med broremann Runar, mamma og pappa, i det ennå veldig savnede barndomshjemmet vårt på Tu. Her delte vi rom på loftet i mange, mange år (bamserommet som vi alltid kalte det), og hadde ufattelig mange gode stunder sammen som søsken. Det kjempegode forholdet som vi hadde til alle de andre ungene i gaten, likte vi godt. Den gøyale leken som vi kalte «boksen av», all hyttebyggingen vår oppi trærne og rundtforbi i skogen, de utallige hage-campingene våre i teltet, den koselige leken med alle barbiedukkene og husene som de bodde i ….
Brødsmule-eventyrene som pappa alltid måtte ty til de gangene der hvor vi nektet å spise opp kveldsmaten vår. Han hadde liksom funnet sin helt egen måte å klare og øke apetitten vår på.
Glemmer aldri den helgedagen da vi skulle leke gjemsel sammen på Tu, og du fant ut at den beste måten å gjemme seg på var å krype oppi tøybaljen til mamma – som for anledningen stod ustødig plassert helt øverst i trappen. Vet neimen ikke hvem av oss som ble mest forskremt da den plutselig begynte å rulle, og tok meg seg hele søsteren min nedover trappetrinnene. Uff, du var liksom alltid så mye mer uheldig enn alle oss andre, og brakk nok mer ben i løpet av ungdomsårene enn vi andre tilsammen.
Husker du forresten når mamma fant tonnevis med twistpapir bak fryseren i kjelleren, og du tok på deg skylden og selve husarresten på mine vegner ….. Vi visste jo utmerket godt begge hvem som egentlig stod bak «faenskapet».

I 2012 kom lille Sofie Emilia til verden, og to år senere vakre Norah Alea. Ord kan i dag ikke beskrive hvor ufattelig takknemlig og glad jeg er i disse jentene her, og hvor sinnsykt heldig som jeg faktisk føler meg som får lov til å kalle meg for tante Sissel. Dine barn føles på mange måter nesten litt som mine, og det finnes virkelig ingenting i hele verden som jeg ikke hadde gjort for verken deg eller jentene dine. Den dagen der hvor jeg selv blir en mor, så ønsker jeg å bli akkurat slik som deg – mitt store forbilde! Du er virkelig en av de meste omtenksomme og kjærlige mammaene som jeg vet om, og det er med stor respekt at jeg står her i dag og bevitner det fantastiske båndet som du har til disse to jentene.
Kjære Anita, takk for at du alltid har vært, og alltid kommer til å være, min fantastiske lillesøster og bestevenn. Takk for alle minnene som vi har skapt sammen, og som vi kommer til å skape sammen i fremtiden også. Uendelig glad i akkurat deg.

SKÅL FOR BRUDEPARET!

Når selve talen til søster var ferdig, så hadde jeg en liten intro til, før jeg viste en liten videosnurt som jeg hadde ordnet til på forhånd. Dere skjønner nemlig det at søster Anita har alltid likt veldig godt artisten Marion Ravn, så da hadde jeg ordnet en liten privat hilsen fra sangerinnen selv, til søster på den store dagen. Hva gjør man liksom ikke for de som man er så glad i ♥.

Kjære-søster1

Mitt første brød

På fredag så hadde jeg besøk av to veninner på litt kveldsmat og førjulskos. Hun ene hadde for anledningen vært så snill og tatt med seg et rykende ferskt brød som hun nettopp hadde laget, og kan tro at dette var godt og velsmakende, dere! Oppskriften delte hun selvfølgelig gledelig med seg i etterkant, og jeg tror nok at vi begge to utenom ble relativ overrasket over hvor få ingredisener som faktisk skulle til. Etter min mening så hørtes jo dette ut som en slags type oppskrift som til og med jeg skulle klare.
I dag formiddag så testet jeg den faktisk ut, og etter utallige meldinger frem og tilbake til vedkommende om hvordan det hele skulle gjøres (ja, her må visst ting inn med teskje, og jeg tipper nok at skjønne Ida er temmelig lei alt maset mitt akkurat for øyeblikket), så kan jeg offisielt annonsere at den 16.12 2015 bakte jeg mitt aller første brød – noensinne!

I romjulen så skal vi opp til Voss sammen med hele familien min, og siden vi alltid pleier å dele litt på hvilke matvarer som vi tar med oss opp, så har jeg i år personlig sagt meg villig til å stå ansvarlig for selve brødbaksten. Jeg kjenner faktisk at jeg gleder meg relativt stort til å vise frem alle i familien de nye «bakekunstene» som jeg har lært meg. Tror forøvrig ikke at søster og mamma helt enda har kommet seg etter sjokket om at eldstejenta nettopp har bakt sitt aller første brød.
Gjør som meg, folkens, og gled noen som dere er ekstra glad i. Bak et deilig hjemmelaget brød, og overrask vedkommende med en koselig liten gest. Det vil definitivt varme litt ekstra nå i disse juletider.

4 dl siktet hvetemel
5 dl Fibra fullkornshvetemel
5 dl sammalt hvete finmalt
2 dl havregryn
2 dl linfrø (knuste)
2 dl solsikkekjerner
1 dl sesamfrø
1 ts salt
50 g tørrgjær

1 l vann

Ha hele dritten oppi en bolle (nøyaktig sitat fra veninna mi selv). Tilsett vannet og rør sammen (bruk gjerne en kjøkkenmaskin eller håndvisp til dette). Deigen skal være lett og elastisk, men ikke like fast som en vanlig «eltedeig». Fordel deigen i to smurte former, og hev på en lun plass i minst 1 time.

Sett formene inn i ovnen og stek på 220 grader (over -og undervarme), i ca 40 minutt. Ta brødene ut av formene, og legg de inn i den avslåtte ovnen på rist slik at de får tørket seg litt. Bon apetit ♥.

Brødbakst

Julebyen anno 2015

God 3 søndag i advent ♥. Skal si disse dagene her før jul virkelig bare raser avsted! Jeg koser meg forøvrig selv en hel masse, og har på det nåværende tidspunkt fullstendig kontroll over alle juleforberedelsene og gjøremålene som skal være i havn innen den 24. Den gode og helt spesielle førjulsstemningen har forlengs inntatt kroppen, så nå gleder jeg meg bare så sinnsykt til å starte på alle helligdagene sammen med de som jeg er så glad i.
I dag så har jeg vært og besøkt «Julebyen» i Egersund sammen med to gode veninner, og kan tro at det var gøy! Stine, som jeg forøvrig har jobbet litt med tidligere, bor i byen fra før av og var i dag min og Marte`s personlige guide(inne). Selv har jeg jo flere ganger hørt folk snakke så fint om denne «Julebyen» i Egersund, og at det absolutt er verdt å ta seg en tur, så dette kjente jeg virkelig at jeg gledet meg!
Etter en koselig liten lunch i en av hovedgatens få spiserier, tok vi turen nedover mot alle julebodene. For de av dere som ikke er fra lokalområdet, og som egentlig ikke skjønner helt bæret av hva jeg snakker om nå, så er altså julebyen kort fortalt en slags liten by midt inni selve byen (viss det ga noe mer mening … ). Her har alle mulige slags butikker og produsenter satt opp uttaligge med koselige boder tett i tett, og selger virkelig alt mellom himmel og jord. Mye av det som man kan kjøpe er selvfølgelig ganske julerelatert, og i mange tilfeller også lokalprodusert. I tillegg til dette så kan man også få kjøpt seg noe godt og varmt i koppen, eller noe grøtaktig å spise. Pølse var det visst også noen som hadde kjøpt seg, og da stod de faktisk i etterkant over et lite brennende bål og grillet de selv. Vet dere, at på mange måter så minnet faktisk dagens mange inntrykk meg veldig om et lite gammeldags julemarked (slik som vi kun ser på tv), med utrolig mye koselig å se og finne.
Når klokken nærmet seg fire, og mørket begynte å legge seg over byen, så kunne man virkelig oppleve de mengdene med julelys som var hengt opp for anledningen, alle flammene fra de små brennende bålene, den osende røyken fra de rykende varme kakao -og gløggrytene, mens lukten av de deiligste bakverkene og smultringene bare kranset omkring oss i luften. Det bitende iskalde og tørre været satt virkelig sitt preg over den julete markedsbyen.
Jenter, det her var virkelig helt topp, og jeg har ordentlig storkost meg! Kan vi ikke gjøre det hele til en slags type tradisjon, og gjenta det om drøyt ett års tid? God søndag, folkens ♥.

JulebyenJulebyen2Julebyen1

 

Mine juletradisjoner

TradisjonerVet dere, at jeg har så utrolig mange gode tradisjoner knyttet til julaften og høytiden generelt, at det er nesten litt vanskelig å i det hele tatt vite hvor man skal begynne …. Jeg finner det ofte litt merkelig (eller kanskje fascinerende er mer riktig å si) når jeg tenker på hvor utrolig forskjellige og ulike vi mennesker egentlig er. Ofte så møter man jo på både kjente og ukjente som har en helt annen mening og helt annet syn på hva det vil si å feire jul, enn det som man sitter inne med selv. I forrige uke for eksempel så traff jeg på en gammel god bekjent som bare ikke klarte å slutte og snakke om hvor mye han gledet seg til selve torsken på julaften, og at han allerede hadde startet nedtellingen. Ehm …. æsj! Selv kjente jeg jo bare at det streng tatt vred seg langt inni meg bare ved tanken, og jeg må nok ærlig innrømme at det hadde vært noen passe skuffende tryner rundt middagsbordet hjemmme hos oss, dersom mamma hadde kommet på å skulle prøve et slikt type ”eksperiment”. Synes faktisk at jeg hører gjengen; «vi vil ha pinnekjøtt, vi vil ha pinnekjøtt, vi vil ha pinnekjøtt!»

Julemorgenen for vår del starter somregel alltid med en liten samling av den nærmeste familien hjemme hos mamma og pappa. Vi kaller det ”Rudlå”. Her sørger alltid vår kjære mamma-nisse for at samtlige av oss får hver vår julestrømpe med nøyaktig to gaver i. Til og med hundene mine Bernt og Børre har sine helt egne eksemplarer med litt velsmakende skinke i. Haha! Dere skulle virkelig sett de to firbeinte vennene våre idét de bokstavelig talt holder på å gå opp i spinninga for å få tak i alle godbitene og det luktende innholdet.
Disse julestrømpetradisjonene har vært en del av vår familie og vår tradisjon så lenge jeg kan huske, og selv den dag i dag så kan jeg fremdeles våkne opp midt på natten, og kjenne på alle de spente og kriblende følelsene som jeg hadde da jeg var liten.
Forutenom julestrømpeordningen så er alltid ”Julemorgen” på nrk1 et fast program som surrer og går på tv-skjermen vår på morrakvisten, og før i tiden så husker jeg godt hvordan jeg og søsknene mine kunne være våkne allerede i seks tiden, og bare sitte å vente på at programmet skulle begynne. *sukk* De gode minnerike stundene som vi tre hadde sammen er virkelig gull verdt for meg nå i voksen alder, og jeg håper virkelig aldri at jeg glemmer alle de fine opplevelsene og studene som vi har delt sammen opp igjennom årene ♥.

Etter pakkeåpning og tv-titting er det somregel alltid dags for litt frokost sammen. Det store, hvite spisebordet som nå er å finne på kjøkkenet hos mamma og pappa i Rudlå, er alltid så fint dekket og koselig pyntet, og herremåltidet i seg selv er virkelig en opplevelse for både synet og smaksløkene generelt. Det endeløse koldtbordet med alle de ulike rettene og sammensetningene som mamma alltid lager til, har også vært en tradisjon i familien så lenge jeg kan huske. Eller det vil si at noen ganger da vi var yngre så byttet mamma og mormor seg imellom på hvem skulle arrangere selve frokosten og hvem som skulle stå for matlagingen. Noen ganger kjenner jeg virkelig at jeg savner de kjære besteforeldrene våre, og de gode følelsene som de alltid ga oss, og da kanskje spesielt i forbindelse med julehøytiden og slike familiære affærer som dette. Ellers …. så er nok disse julefrokostene nokså de samme som de alltid har vært, hvor mamma står selve matlagingen og alt julestresset, mens vi andre «skummer fløten» og konsentrerer oss om å innta føden.

Rundt 11 tiden på formiddagen pleier vi somregel alltid å sitte pal foran tv-skjermen for å få med oss ”Tre Nøtter til Askepott”. En KJEMPESTOR klassiker som etter min mening aldri går av moten. Takk til nrk for at de velger å holde liv i den ennå. Det blir jo ikke helt jul uten! Faktisk så kan jeg ennå den dag i dag fremdeles kjenne litt på de små kriblende følelsene som jeg alltid fikk når jeg hørte introsangen ble spilt på tv.
En god juletradisjon som forøvrig også husker veldig godt at jeg satt pris på da jeg var yngre, var de gangene da vi reiste til kirken på gudstjeneste i forkant av selve middagen. Faktisk så husker jeg dette som en såpass fin og koselig tradisjon å gjøre, at jeg tenker seriøst på å ta den opp igjen nå snarest. Verken jeg, eller noen av mine nærmeste (forutenom vår kjære tante, da), kan dessverre skryte på seg å være særlig praktiserende i troen og kristendommen til vanlig av, men allikevel så er det alltid noe helt spesielt med å befinne seg i kirken på denne tiden av året – da julen skal ringes inn. Hele stemningen og den spesielle atmosfæren er virkelig til å ta og føle på, og mens man sitter der og hører på at presten forkynner de hellige ord, til levende lys og nydelig sang i bakgrunnen, så er man nesten på grensen til å skjønne litt om hva ekte julemagi egentlig er.

I fem tiden så pleier vi alltid å starte på middagen, og da er liksom hele julaften offisielt i gang. Pappa setter alltid på litt koselig julemusikk i bakgrunnen, og mens disse spiller sine fineste toner ut i rommet, får vi servert det aller beste pinnekjøttet som lokalmiljøet har å by, med mammas hjemmelagede kålrabistappe og poteter til. Siden jeg er vegetarianer pleier jeg å bytte ut kjøttet med enten laks eller soyapølser. Og sistnevnte trenger dere faktisk IKKE å rynke på nesen over, for det her smaker faktisk tusen ganger bedre enn hva det høres ut til. Desserten er alltid deilig riskrem med mandel i, og det ligger jo selvfølgelig alltid litt ekstra spenning rundt bordet om hvem som stikker av med den feite, kvalmende grisen.

Selve pakkehysteriet og alt kaoset knyttet til dette starter somregel ikke før i syv/halv åtte tiden, og da er det jo ofte slik at alle vi andre prøver febrilsk å få tiden til å gå ekstra fort, mens mamma står alene på kjøkkenet og vasker opp. Jeg prøver jo somregel alltid å muntre henne litt opp med å minne henne på viktigheten av å holde på alle disse gode, gamle tradisjonene våre ….
Mye av grunnen til at alle julefeiringene våre går såpass smurt og fint som de faktisk gjør, er det mamma`en vår som skal ha mesteparten av æren for. Helt siden besteforeldrene våre gikk bort, har mamma virkelig stått på og prøvd sitt aller beste på å holde liv i alle de gode tradisjonene som vi kjenner til, og det er vi jo selvfølgelig bare så ufattelig takknemlige for den dag i dag. Hvor vi hadde vært uten akkurat deg, tør jeg faktisk ikke svare på!
Alle juletradisjonene som jeg kjenner til i voksen betyr som dere sikkert allerede har funnet ut uendelig mye for meg, og utgjør etter min mening en såpass stor del av måten vi feirer nåtidens helligdager på også. Det forekommer faktisk ofte at jeg i løpet av julekveldene våre tar meg selv i å sitte og dagdrømme meg litt bort, og mimre tilbake til alle de utrolig kjekke og koselige feiringene som vi hadde sammen før i tiden. På julaften for meg vekkes alle disse gode følelsene  litt til liv igjen, og føles kanskje enda litt mer levende og klarere enn hva de gjør til vanlig. Juletradisjoner, dere! ♥