Fastelavnsboller

Vi er på hytta! Eller det vil si mamma, pappa, meg selv og hundene mine Bernt og Børre. Siden Gøran dessverre har jobbvakt og må være hjemme og tilgjengelig, så benyttet jeg like så greit anledningen til å få tilbringe litt ordentlig kvalitetstid alene sammen med disse to favorittene.
I dag så har jeg og mamma laget hjemmelagede fastelavensboller, og kan tro at vi har storkost oss! I anledning bollesøndag i morgen, som vi forøvrig skal feire sammen med hele familien oppe hos søster og co, så har jeg personlig tatt på meg det store ansvaret om å leke litt hobby bollebaker i forkant.

Visste dere forressten at fastelavn kommer fra det middelnedertyske ordet vastel-avent – «kvelden før fasten», og ble tidligere brukt om den siste kvelden i forkant av den 40 dagers lange fasteperioden. I senere tid så har forøvrig både søndagen (fleskesøndag eller fastelavnssøndag), mandagen (blåmandag eller fleskemandag) og tirsdagen (hvitetirsdag eller fetetirsdag) blitt inkludert i selve fastelavn. Fasteperiode blir innledet askeonsdag (onsdagen 6,5 uke før påskedag), og skal i katolsk lære minne alle om Jesus som fastet i 40 dager i ørkenen.
Her får dere oppskriften som vi brukte i dag, og som gir totalt 20 usunne og kjempegode hveteboller.

150 g smør 
3 dl melk 
50 g gjær
1 dl sukker 
1 ts kardemomme
1 ts bakepulver
 ca 500 g hvetemel 

Pensling: 
1 egg
litt melk

Fyll:
5 dl kremfløte

Pynt:
Melisdryss

Smelt smøret og ha i melken (blandingen skal være lunken/37°C). Rør ut gjæren i væsken, og tilsett sukker, kardemomme og bakepulver. Bland så i hvetemelet til du får en smidig og lett deig. Hev i ca 45 minutt.

Kna sammen deigen og del den i 20 jevnstore deler. Trill ut bollene og legg de på stekeplater dekket med bakepapir. Etterhev i ca 30 minutt. Pensle deretter over bollene med egg som er pisket sammen med litt melk.

Stek bollene midt i ovnen på ca 220°C i 10-12 min. Avkjøl til de er helt kalde.

Før servering skjærer man et lokk av bollene, og topper det hele med pisket krem (eller annet ønsket fyll). Sikt over med melis og server. 
Fastelavnsbollene bør forøvrig fylles med krem samme dag som de skal serveres, slik at denne er helt fersk. Bon apetit!  

Boller

Løpesmerter

I fjor sommer så begynte jeg å løpe igjen for fullt. Eller det vil si for fullt, og betraktelig mye mer, enn hva kroppen min var vandt med å gjøre de siste 4 årene. Frem til da så hadde hovedprioriteringen min vært styrketrening, og det å skulle klare å få seg litt mer kjøtt på «stankelbena», som flere av de rundt meg ofte pleide å si.
Det skulle vise seg å bli en endringens dag for meg, og nok akkurat det lille ekstra som skulle til for at jeg valgte å legge om treningsregimet mitt. Episoden fant sted en vakker vårdag i mai (klisje eller ei), hvor jeg heseblesende og svært så tungpustende var på vei opp trappen på gymmet, for nok en ny styreøkt her. Den ubehagelige og lite tilfredstillende følelsen av å måtte kjenne at sin egen, i utgangspunktet så spretten kropp, hadde blitt seigere, tyngre, for ikke å snakke om betraktelig mindre bevegelig (til tross for flere stretching-økter i uken ved siden av), var ingen god følelse, og virkelig noe som jeg hadde gått kjent på i lang tid. Etter mitt hode, utelukkende et resultat av en altfor monoton og ensidig styrketrening. Jeg kødder ikke (og dere må gjerne le) når jeg sier det at innvendig så føltes det ut akkurat som de her kjempestore muskuløse bamsene som man ofte finner spradene rundt på de ulike gymmene, og som ser ut til å ikke klare å løpe en eneste meter med alt som de har å bære på (undertegnede skjønner forøvrig godt at det nok fra utsiden av ikke helt ble oppfattet slik).

Nei, på denne dagen, dere, så bestemte jeg meg faktisk for å ta handlingen i mine hender, og løpe meg en tur ute i det fri i stedet. Er det forressten for ærlig, og rett frem forklarende, å si det at hele løpeturen føltes som en evig stor og befriende orgasme … At følelsen av å ha trent innendørs med vekter i flere år, for så å komme ut i skogen og ordenlig få strekke litt på bena ga meg frysninger herfra og helt opp til månen …
Det kan nok sies at jeg ble relativ bitt av basillen, løpe-basillen som jeg så fint kaller det, og at ukedagene mine fremover (for ikke å snakke om månedene) ble fylt opp med kondisjonstrening utendørs, gjerne over lengre distanser og veldig ofte på bekostning av selve styrkedelen. Fra å ha vært en total anti-løper-styrke-elsker i veldig mange år, gikk jeg nå over til å utføre kondisjonsøkter på både 3, 4 og 5 ganger i uken. Og det var rett og slett DRITGØY!

Nå er det vel kanskje først i etterkant at man kan sette seg på sin skyhøye hest, være litt etterpåklok, og innrømme at det nok mest sannsynlig ikke var det smarteste sjakktrekket å begynne så brått. Hodet og den psykiske delen av meg var jo virkelig med fra begynnelsen av, men hva med resten … Hva med den sinnsykt betydningsfulle fysiske delen av kroppen min, og dens evne til å tåle de bråe og forholdsvis nye endringene …
Etter ca 2 måneder med kontinuerlig løping utendørs, så begynner smertene i leggene å gi seg til kjenne. De vonde og ubehagelig trykkende følelsene oppstod somregel alltid på baksiden/utsiden av leggen først, for så å bevege seg sakte men sikkert fremover etterhvert. Etter de ekstra lange og tidkrevende turene mine så kunne jeg opptil flere ganger finne meg selv liggende hjemme på gulvet, med tårer i øynene og isposer på begge bena. Kroppen min begynte virkelig å protestere. Det ble for mye – for raskt.
Jeg har absolutt ingen telling på hvor mange ganger jeg sa til meg selv at dette mest sannsynlig bare var midlertidig, og at dersom jeg nå bare holdt en stø kurs fremover, og fortsatte på akkurat samme måten, så ville smertene i aller høyeste grad bare forsvinne av seg selv. Kanskje burde jeg allerede her ha hevet blikket mitt litt mer når jeg først var på jobb, og tatt mer lærdom av sitatet som så fint stod skrevet på veggen – by Albert Einstein: «Insanity is doing the same thing over and over again, and expecting different results».
Det skulle dessverre gå langt flere måneder til før redningen viste seg for meg. Nå hadde smertene eskalert til både kneledd og hofte i tillegg.

Etter en solid leksjon og pep-talk fra en tidligere kollega av meg, så begynte jeg sakte men sikkert å innse galskapen oppi det hele. Vedkommende ga meg en ordentlig «skjennepreken» og oppvekker på hvorfor jeg mest sannsynlig hadde det så vondt. Det aller første som jeg ble bedt om var å skifte sko. Håpløsheten selv om det å klare å prestere og løpe på ett par med lette Nike treningssko, uten noe særlig demping i, kunne faktisk ikke understrekes nok. Variasjon var viktig. Det å ikke bare gjennomføre de samme løypene/rundene, på akkurat det samme underlaget, men å heller prøve å variere litt mer (asfalt var forøvrig HELT utelukket). At jeg videre måtte prøve å kombinere langkjøringen min med andre kondisjonsvarianter, slik som for eksempel kortere intervalløkter. Jeg ble også minnet på viktigheten av å forsette med styrkeøktene mine, og å huske på det at en god oppvarming er gull verdt uansett treningsform.
Tilslutt så ble jeg bedt om å trappe det hele ned, tilpasse løpemengden min til et nivå som kroppen for øyeblikket var komfortabel med, og heller øke på gradvis etterhvert.

I tillegg til alle disse gode rådene (som jeg forøvrig satt utrolig stor pris på), så kom jeg over en artikkel i et treningsblad, hvor en ekspert anbefalte å holde godt på varmen rundt legger og knær under løping. Og det sier jeg dere, at følelsen etter å ha løpt sin aller første løpetur med vedformulerte råd skrevet bak øret, nye sko og legg -og knevarmere på, kan faktisk ikke beskrives med ord. FOR en forandring og løpeglede igjen!
Varmerene tar jeg forøvrig alltid på ca 15 minutt før jeg skal ut og løpe, og holder både knærne og leggene mine komfortable.
Den dag i dag så løper jeg nok like mye intervaller (om ikke mer), som det jeg gjør lengre distanser, og lar absolutt ingenting skje på bekostning av selve styrkedelen. Leksen min lærte jeg dessverre på litt den ubehagelige og vonde måten, men forhåpentligvis så kan det kanskje hjelpe flere av dere til å ikke gå i den samme fellen som meg.
Det hører også med helt tilslutt å nevne det at fordi om dette er tips og råd som har hjulpet meg selv – i alle høyeste grad, så er det ikke dermed fast bestemt at det vil være noen fellesnevner for samtlige av dere. Smerter og problemstillinger knyttet til legger, knær og hofte er så utrolig dypt sammensatt, for ikke å snakke om individuelt ulike, at det ville være en stor feil av meg å skrive at det kom til å hjelpe dere alle.
Her kommer noen bilder av skoene som jeg bruker å løpe på den dag i dag, i tillegg til de gode og varme beskytterene. God torsdag, kjære lesere ♥.

Løping4 Løping3Løping2Løping1Løping
Asics GT-1000

T Y P I S K

Noe av det som jeg liker minst her i livet, er når ting ikke går helt slik som jeg har planlagt. Så uheldig for deg, tenker nok kanskje flere av dere, ettersom livene våre i stor grad er nettopp dette – uforutsigbare. Jeg har aldri å lagt skjul på hva jeg mener om forandringer, eller hvordan jeg til enhver tid prøver å innordne meg under de her trygge og gode rammene. Kanskje er det slik at alle disse behovene har sine helt naturlige årsaker, og at det som har skjedd meg tidligere i livet påvirker meg i aller høyeste grad ….
Fredagen min startet helt topp. Etter en solid styrkeøkt på gymmet, så dro jeg hjem for å få i meg noe mat («fuglemat» som Gøran gjerne liker å refere det til), før jeg noen timer etter dette var klar for nok en treningsøkt (løpeøkt) ute i det fri sammen med tante Berit. Allerede halvveis uti runden så kunne jeg kjenne hvordan kroppen begynte å protestere, men valgte allikevel å fortsette som om ingenting hadde skjedd. Man skal jo ikke gi etter for komforten, right!? …

Da jeg kom hjem var det kun en liten time til vi ventet gjester, eller det vil si broremann Runar og Alvilde, som vi hadde invitert hjem for anledningen på koselig fredagsdrøs og gamenight. I halv ni tiden så satt vi alle klar rundt bordet for å spille Bezzerwizzer, på hvert vårt lag, mens vi spiste chips og nippet til litt cider. Rett før midnatt så rundet vi det hele av, bøyde oss i støvet for den kunnskapsrike vinneren (som denne gangen var den 19 år gamle og yngste spilleren iblant oss), før vi tok kvelden og sa «god natt».
Jeg må ærlig innrømme at selv om jeg fortsatte å nippe til den halve boksen min med cider igjennom kvelden, så kjente jeg sakte men sikkert hvordan det begynte å bygge seg opp ting innvendig i kroppen. Hodeverken og den kaldsvettende følelsen lot seg gradvis komme til kjenne, og idét natten var et faktum og vi hadde lagt oss, så fant jeg meg selv liggende med ilende smerter i begge tinningene. Nakken og skuldrene mine var ordentlig pinnstive, og hele kroppen strålte ut av feberlignende tendenser.
I ni tiden lørdag morgen våknet jeg og var overhodet ikke klar for å stå opp. I stedet måtte jeg bare fint be Gøran komme opp med noe smertestillende til meg, som forhåpentligvis kunne døyve litt av smertene i hodet. Vet dere, at jeg kunne nærmest høre hvordan kroppen min bare skrek til meg; «hva var var det jeg sa (!!), og hadde du bare hørt på meg da jeg først prøvde å advare deg» ….
Klokka tre lørdag ettermiddag så klarte jeg omsider å dra meg selv opp fra sengen og begynne så smått å fungere igjen. Kroppen føltes en god del lettere nå, og det meste av hodepinen hadde gitt seg. Men jeg kjente at jeg var sliten – veldig sliten.

På kvelden denne dagen så hadde vi for lenge siden satt av datoen til den andre samlingen med matklubben vår. Og gjett om jeg hadde gledet meg til dette, da! TYPISK, at disse sykdomssymptomene våre alltid skal komme så forbanna beleilig.
Matklubben er forøvrig en felles ordning med flere av våre venner, og deres venner, hvor vi samles hjemme hos hvert enkelt par på rundgang (ca hver tredje måned), og spiser og koser oss sammen. Men siden jeg dessverre ikke så særlig syn på å dra ut denne kvelden og være hyggelig sosial, så dro Gøran i stedet, og forhåpentligvis representerte oss begge så godt som han kunne med sitt sprudlende vesen. Jeg selv og broremann søkte tilflukt oppe hos mamma og de (les: med «de» så menes pappa), hvor vi bestilte hjemmelaga fiskesuppe fra hotellet, og nøt en rolig og avslappet kveld sammen her. Jeg må bare ærlig inrømme at det er lite her i livet som føles såpass trygt og godt når man først er litt syk eller nedfor, så det som å komme hjem og få være litt sammen med de fantastiske foreldrene sine (♥).
Neste matklubb-kveld blir forøvrig hjemme hos Gøran og meg, og jeg har selvfølgelig allerede begynt å planlegge så smått. Dette kjenner jeg på meg kommer til å bli så bra!

Nå er huset vasket og ryddet – mandagstradisjonen tro, og undertegnede er klar for å ta fatt på en ny, og forhåpentligvis litt mer etter planen, uke. Når sant skal sies så finnes det nesten ingenting her i hverdagen som gir meg en bedre start, og en mer tilfredstillende følelse, enn det å overvære sitt eget ryddige, rene og pene hjem. Med nyinkjøpte blomster, danterte puter og pledd i sofaene, lukten av grønnsåpe og synet av støvfrie flater så sitter jeg her nå med et evig stort smil om munnen. Vi har alle våre små gleder her i livet, og dette er definitivt noen av mine.
Note to self denne uken blir allikevel å lære seg til å lytte litt bedre til kroppen sin, og virkelig skjønne når grensene begynner å bli nådd. Jeg har funnet ut at det finnes nemlig en hårfin terskel, og en «metthetsfølelse», hos selv det mest hardføre maskineriet som finnes – nemlig kroppen vår. God mandag, kjære lesere!

Home3Home2Home1
Home

Forandring fryder

God torsdag ♥. Har dere det bra? På tirsdag så hadde jeg den andre timeavtalen hos den relativ nye frisøren min, og opplevelsen nok en gang kan ikke sies for å være noe annet enn utrolig bra, og svært så tilfredstillende. Etter flere år som trofast kunde på en frisørsalong her på Bryne, så kjente jeg rett og slett at jeg var klar for litt nye impulser. Det store spørsmålet og den nyskjerrige følelsen om det virkelig fantes noe annet der ute som jeg kom til å bli fornøyd med, og eventuelt hvor i alle dager dette skulle være, surret inni meg i flere uker i forkant før jeg endelig bare bestemte meg for å «go for it».
Alle som har vært fast kunde på den samme salongen i flere år etter hverandre, og som nærmest har fått et slags type veninneforhold med frisøren, vet hvor vanskelig det kan være å bare skulle avslutte det hele, og bryte med alt av kjente tradisjoner. Snille, gode og alltid så omtenksomme Tone på Hans og Grete har virkelig hjulpet meg opp igjennom årene, med alt fra problemstillinger knyttet til hår og farge, til mer privatliggende temaer. Av og til så kan man jo ikke annet enn å nesten synes litt synd på de utsatte frisørene våre, som stadig blir bombardert og overøst av alle mulige slags psykolog-lignende følelser – enten de vil det eller ei.
Det som nok startet det hele for meg var etter en samtale med en tidligere kollega, som snakket så varmt og så flott om en liten «one-of-a-kind» frisørsalong, beliggende i Sandnes. Etter å ha gjort litt research på egen hånd så fant jeg også ut at «ryktet» ville ha den til å være i en klasse helt for seg selv, og at teamet som jobbet her både var faglig dyktige og utrolig serviceinnstilte. Noen skrev til og med at menneskene på Made in Heaven var av en helt egen, spesiell sort …
Eier (eller kanskje det er deleier? …) av salongen, Mette, var frisøren som jeg booket meg inn hos den aller første gangen, og for meg så ble det virkelig en fulltreffer på alle måter. En mer fagsterk og dyktig, men samtidig så ydmyk og snill frisør/person tror jeg jammen at man skal lete lenge etter.
På tirsdag, mens jeg forøvrig satt der og ventet på at stripene skulle bli ferdig (kan vel streng tatt sammenlignes med følelsen av å måtte sitte og se at maling tørker), så overhørte jeg en samtale hvor det ble nevnt at salongen var nominert i kategorien beste frisørbedrift 2016, og at det bare var 4 (!!) salonger i hele landet som var med i akkurat denne klassen. Herrepitter, så utrolig gøy, da! Man føler jo virkelig at alle inntrykkene som man sitter inne med blir forsterket, når man blir gjort oppmerksom på at det finnes mengder av mennesker der ute, for ikke å snakke om en fagjury, som mener akkurat det samme som deg.

Denne gangen så valgte jeg å farge håret mitt litt mørkere, og må nok ærlig innrømme at det i etterkant føltes hakket mer komfortabelt nå, enn det gjorde sist gang når jeg prøvde meg på stuntet. Tror rett og slett at en viktig ting som akkurat dette (iallefall for meg som er over middels interessert i utseende), rett og slett bare må få gå seg litt til over tid. Sist gang da jeg prøvde meg på det samme så fikk jeg jo bokstavelig talt hjerte-sjokk hver gang jeg gikk forbi speilet, og endte selvfølgelig fint opp med å bare bleke det tilbake igjen etter en drøy ukes tid. Mette sa så fint til meg på tirsdag at hele gløden og den gode fargen i ansiktet mitt kom mye bedre frem nå når jeg er litt mørkere, og det må jeg faktisk si meg ganske så enig i. Noen knakende dårlige selfie-bilder tatt med mobilen får dere her.

Frisør4Frisør5Frisør3Tenkte også å nevne sånn helt på tampen her i dag, at til de av dere som bruker silversjampo til vanlig innmellom vaskene, så har jeg nå et enda bedre alternativ å komme med. Selv så har jeg brukt Loreal sin Silver Gloss Protect System så lenge jeg kan huske, men har nok alltid følt at håret har blitt kjølnet noe unøyaktig til tider. I tillegg så har jeg også opplevd at den kan være relativ hard mot den sensitive hårbunnen min.
Shu Uemura heter det nye underverket som jeg har anskaffet meg, og denne her er bare utrolig bra, dere. I tillegg til å være både skånsom og mild for hodebunnen, så lysner den virkelig HELE håret nøyaktig hver eneste gang, og etterlater ingen lysere (les: lilla/blå partier. Shu Uemura er rett og slett en kur som skal i håret etter selve sjamponeringen, og som skylles ut etter ca 5 min.
Merk dere at selv om dagens lille innlegg flommer over av superlativer, så er det ikke blitt sponset eller avtalt på forhånd, og kun ment som en frivillig hyggelig gest – fra en ekstremt fornøyd og tilfredstilt kunde.

Frisør2

Årets første hyttetur

Revøy1
På fredag så reiste jeg og Gøran, mamma og pappa, Anita og Alfi, de to små prinsessene våre Sofie og Norah, og hundene Bernt og Børre, ned til Sørlandet for å tilbringe helgen sammen her. Aller første familietur til hytta på Revøy i 2016, og det hele braker løst som ordentlig stemningsfull affære. Store deler av ettermiddagen/kvelden ble brukt til å komme oss ordentlig i stand, nyte en bedre middag og litt vin, og se tv og film sammen.
På lørdagen så startet det hele med lek og morro ute i snøen for både store og små. Vi suste avsted på akebrett og plastbiter, gikk på spasertur ned til stranden (som forøvrig var et litt kaldere syn nå enn sommeren i fjor), lagde snømann og snøfrue, drakk kakao og spiste nystekte hjemmelagede lapper. Mmmm, så godt!
Når de små hadde gått og lagt seg senere på kvelden, så mekket undertegnede og Gøran middag til de voksne, og på menyen så stod ovnsbakt laks med søtpotetmos og varianter av grønnsaker. Prikken-over-i`en-desserten med sjokoladefondant, varme bær og pisket krem var det søster Anita som stod ansvarlig for. I ti tiden så fant vi frem kunnskapsspillet som jeg nevnte for dere i et tidligere innlegg, Bezzerwizzer, og ble jammen meg sittende til langt på nattestid før en vinner endelig ble kåret. Jeg trenger kanskje ikke si så mye om hvem det var som stakk av med seieren denne gangen også, og som viste seg for å være blant de to smarteste i hele familien …. Go team Sissel & Gøran!

Nå har vi nettopp kommet oss inn dørene her hjemme, og skal straks til å hoppe i treningsklærne og ta oss en styrkeøkt. Tankene og de varme og gode følelsene fra nok en begivenhetsrik og kjekk helg sammen med familien, ligger friskt fremme i minnet. Fy søren som vi har storkost oss! Her kommer et bildedryss til alle dere andre. Forsatt god søndag, folkens ♥.

Revøy3
Revøy19 RevøyRevøy2Revøy16Revøy17
Revøy15Revøy9
Revøy5Revøy6
Revøy18Revøy13Revøy10Revøy12Revøy11

 

Hva er lykke?

I forrige uke så kom jeg over en film på Netflix omhandlende lykke, og hva vi mennesker i flere tilfeller er villige til å risikere i jakten på akkurat dette. Det hele handlet om en mannlig psykolog ved navn Hector, og hvordan han valgte å forlate både jobben og det trygge og gode livet sitt hjemme sammen med samboeren, for å reise ut i verden på leting etter ting som kunne gjøre han lykkelig – ordentlig lykkelig. Paradokset oppi det hele, og enden på visa for Hector sin del, blir iallefall det at på tross av mange nye og spennende opplevelser på reise, så klarer han aldri helt å slutte og lengte tilbake til det livet som han engang hadde, og som han nå når han bare får sett det litt mer på avstand, innser at det var akkurat det som skulle til for å gjøre han ordentlig lykkelig igjen.
Kanskje er slik for veldig mange av oss andre også her i livet. At vi bruker så mye tid og krefter på å lengte etter de tingene som vi enda ikke har, og at vi helt ender opp med å blende og frarøve oss selv muligheten til å føle oss lykkelig.

Et annet eksempel som tar for seg litt av det samme, og som nok kan gi oss alle en liten pekepinn på de ulike kjerneverdiene som ser ut til å påvirke vår lykke aller mest, er studiet som jeg kom over på holbergprisen.no, utført av en gjeng med norske ungdommer. Her så hadde de blant annet tatt for seg og sammenlignet graden av lykke mellom norske elever og de som befant seg på en skole i en flyktningsleir i Libanon. En skulle jo gjerne tro basert på omgivelsene, og det faktum at Norge flere år på rad er blitt kåret til det beste landet i verden å bo i, at det ville være de norske elevene som stakk av med «seieren» og som var de aller mest lykkelige menneskene i studiet …. Allikevel, så viste det seg å være en oppsiktsvekkende lik kurve mellom de ulike elevene, og nærmest ingen markante forskjeller i selve lykkegraden. Men hvorfor? ….
De helt essensielle kjerneverdiene som ligger i oss mennesker er nemlig tilnærmet lik uavhengig av hudfarge eller opprinnelsesland, og handler ikke om materielle goder og omgivelser. Kjerneverdiene er ikke noe som kan kjøpes for penger, men er faktisk helt gratis. Gode relasjoner med familie og venner, religion og tro, selvfølelse og hvordan vi velger å ta i mot livets mange sider, er helt avgjørende faktorer i en lykkelig liten sjel.

Jeg ser nesten for meg at vi kan lage en slags liste, over de verdiene og faktorene som spiller en rolle i menneskers lykke. Jo lenger ned man kommer på selve listen, desto mer individuell og kortvarig vil lykken gjerne bli. Helt øverst, og blant de som kanskje påvirker oss alle mest, ligger de viktige verdiene som jeg nevnte ovenfor. Hakket under, og fremdeles ganske viktige, spør dere meg, kommer vi til god helse og livskvalitet, trening, nok søvn, reiser og opplevelser m.m. Det hele avsluttes og rundes av med materielle goder og eiendeler, slik som for eksempel gleden av et nytt klesplagg i skapet, eller lykken over å se sitt nyppussede kjøkken for alle første gang. Sammenligner man forøvrig sistevnte kjøkkenlykke med lykken av å ha en ordentlig god venn, så skjønner nok de fleste av oss hvorfor det i utgangspunktet ikke ble så store avvik mellom elevene allikevel.

Jeg har mange ganger i løpet av livet spørt meg selv om hva lykke egentlig er, eller hvordan man i det hele tatt kan måle seg som lykkelig eller ei. Skriver man for eksempel inn «hva er lykke» i google-feltet på nett, så får man nok kanskje aller først opp den helt teoretiske betydningen av spørsmålet: «Lykke er en psykisk tilstand hvor man opplever dyp glede eller følelsen av dette». Men dersom jeg heller prøver å formulere meg litt mer selv, på hva lykke handler om for meg, så kan det nok mer beskrives som de ekte følelsene som det gir av å tørre og leve. Jeg tror at det er veldig viktig for oss alle å forstå at man ikke nødvendigvis trenger å føle seg glad hele tiden for å betegnes som lykkelig, men at følelsene heller er noe som kommer og går. Forskerne sier så fint at «lykken kommer lettere til de som leter minst, og som heller fokuserer på de betydningsfulle tingene i livet. At man skal akseptere det som man har, like det som man gjør, ikke sammenligne seg med andre, og være seg selv med egne tanker og meninger». Fornuftige ord til å prøve og etterleve, spør dere meg!

Her kommer listen over de verdiene og faktorene som meg til en lykkelig person:

♥ Familien min

♥ Hundene mine Bernt & Børre

♥ De gode relasjonene til vennene våre, med fokus på kvalitet fremfor kvantitet

♥ Tryggheten

♥ Friheten til å kunne ta mine egne valg, og få være meg selv uavbrutt av hva andre måtte mene

♥ En fysisk god helse med mye trening og nok søvn

♥ Målsettinger og drømmer

♥ Omgang med hester og dyr

♥ Et ordentlig hjem

♥ Reiser og opplevelser

♥ Materielle goder og eiendeler

I dag så reiser jeg forøvrig til hytta sammen med store deler av familien, og det er jo definitivt noe som bør betegnes som en lykkefrembringende affære. Hva er det som gjør dere ordentlig lykkelig her i livet?

Lykke

Dagens middagstips

God tirsdag! Vet dere, at jeg glemte jo helt i mitt forrige blogginnlegg å fortelle dere om hva vi gjorde på lørdagskvelden. I åtte tiden så gikk nemlig jeg og Gøran og broremann Runar opp til søster og Alfi, hvor vi lagde deilig hjemmelaga nachos med guacamole og rømme og full pakke. Noen av oss hadde seg ett par rødvinsflasker på deling, mens andre hadde mer enn nok med kun den ene cideren … Etter maten og litt skravling så satte vi oss ned og spilte den originale versjonen av Bezzerwizzer – et kjempekult kunnskaps/quizspill som passer like greit å gjøre sammen med venner, som det gjør med familien på hytta. De ulike spørsmålene vil jeg nok beskrive som godt over middels utfordrende og vanskelige, så her kan det helt klart være en fordel å spille flere sammen på lag. Trenger jeg forressten å opplyse dere om hvem det var som stakk av med seieren tilslutt, og ble «the true winning team» …. Jepp! Jeg og Gøran var de to som passerte målstreken aller først, og som endte opp med å gruse både broremann Runar og søster Anita som et av lagene, og den «ufordragelige» bedreviteren Alfi, aka Alfonso, som et annet. Undertegnede selv var jo i tillegg den som avgjorde det hele, med sine utsøkte naturvitenskapelige ferdigheter (if I may). Det siste spørsmålet lød som følger; «hvor mange kubikkcentimeter er det i en liter», og det impulsive svaret på «TUUUUUSEN» (!!) kom jo nesten før jeg i det hele tatt hadde fått tenkt meg ordentlig om. De andre lagene betegnet det hele som ren nybegynner flaks. Men selv så velger jeg nok heller å basere det på det skolelyset som jeg engang var, og alle de titalls timene som jeg faktisk har brukt opp igjennom årene på både lekser og oppgaveløsninger og fordypninger i skolebøker. Jeg benytter forøvrig denne gylne anledningen så pent, til å gjøre samtlige av dere oppmersomme på at 6 i mattematikk og natur og kjemi, dessverre ikke er noe som har kommet av seg selv, men som heller er et resultat av beintøff jobbing og stå-på-vilje. Kjære pappa; TAKK for alle årene som du satt med meg når jeg trengte hjelp med skolearbeidet og prøvene. Jeg ser nå den dag i dag at det ikke bare var forgjeves.
Anyways, spillet bør dere så absolutt teste ut, og jeg regner med at det kan kjøpes i de fleste bokhandlerbutikkene rundtforbi. Koster ca femhundrelappen.

Bezzerwizzer

Nå kommer Gøran straks hjem fra jobb, og da står det kremet pasta med laks, brokkoli og erter på menyen. Et godt middagstips til dere i morgen, kanskje? Ønsker alle en forsatt fin (og iskald) vinterdag!


Kremet pasta med laks, brokkoli og erter

Dette trenger du til 2 porsjoner):
♦ 300-400 g salmalaks
♦ Fullkorns pasta farfalle (etter ønske)
♦ 1 liten brokkoli
♦ 1 neve med frosne erter
♦ 1,5 dl kremfløte
♦ 1 neve med reven gul ost
♦ Hakket bladpersille
♦ Salt og pepper
♦ 1/2-1 hvitløksfedd

Del laksen i biter og stek den i en ildfast form i ca 30 min, på 200 grader. Husk salt og pepper! Kutt opp brokkolien i små bunter og finhakk hvitløken. Legg pastaen i en gryte (husk salt) og kok etter anvisningen på pakken. Varm opp fløten forsiktig i en gryte (den skal ikke koke), sammen med hvitløk, ost, urter, salt og pepper.

Ha brokkolien og ertene oppi sammen med pastaen 1-2 minutter før den er ferdig, og sil av vannet i etterkant. Bon apetit! ♥

Vårt jærske landskap

Søndag ♥ – og ENDELIG så kom det hvite vinterlandskapet som vi alle har ventet så lenge. Noen av dere vil kanskje si at det var en knapp måned for sent … Men selv så tenker nok heller bedre sent enn aldri. Så ufattelig koselig og vakkert det er, og virkelig tusener ganger mer stemningsfullt enn den sure kalde vinden som vi ofte finner her på Jæren.
På mandag denne uken så hadde jeg besøk av min gode veninne (og freelance fotograf) Ingeborg Skrudland. Er det lov til å si at jeg føler meg både heldig og utrolig privligert, som har en såpass snill og hjelpende person nært rundt meg. I flere timer utover dagen så fikk jeg nemlig mitt helt lille private fotokurs, hvor jeg lærte alt mellom himmel og jord (det føltes iallefall slik). Dere skjønner nemlig det at i forbindelse med gaven fra Gøran og det nye kameraet som jeg fikk til jul, så følte jeg jo virkelig for å prøve å gjøre en liten innsats, og sette meg litt ordentlig inn i hvordan det hele egentlig fungerer. Kameraet i seg selv er jo bare kjempebra, men det hjelper lite om person som står bak bare er helt rævva til å innstille det. Skjønner faktisk godt hvorfor flere av de rundt meg bare ender opp med å selge speilreflekskamerane sine, og heller bruke mobilen i stedet.
Jeg og min kjære fotograf-veninne ble sittende til langt utpå dagen å «kurse», hvor det hele nok stoppet seg litt av seg selv etterhvert med mitt to-much-information-at-once-hode. Vi avsluttet det hele med en ordentlig koselig lunch fra Sabi Sushi, og ble begge enige om det ikke måtte bli så lenge til neste gang. Nå skal vi faktisk ut å spise igjen i morgen allerede, så her går det jo virkelig unna vil jeg si.

Etter flere dager med repetering og lesning og lesning og repetering, så fant jeg ut nå på fredag at jeg hadde lyst til å praktisere det litt også. For min egen del så er nok naturbilder og bilder tatt utendørs i dagslys, noe av det «enkleste» for meg å få til. Så jeg tok meg en tur, rundt om i nærområdet, og testet det litt ut.
Det fascinerere meg dog alltid, og hver eneste gang, hvordan de kjente og kjære og mange ganger sette omgivelsene våre, har en tendens til å bli stadig mer bevisstgjørende, levende og nydelige når de ses igjennom øyet av kameraet.
Noen av bildene som jeg knipset kommer her, og jeg ønsker å innlede det hele med følgende resonnement; for selv om verden er utrolig vakker og stor, så finnes det virkelig ingen mer vakrere steder enn akkurat her som jeg bor ♥.

Jæren1JærenJæren4
Jæren6Jæren5Jæren2Jæren3Jæren7Jæren11Jæren10

Er det noen av dere som klarer å tippe seg frem til hvor jeg har vært? Jeg kan røpe så mye som at det totalt er 4 forskjellige steder. Håper dere har det bra! Forsatt god søndag, folkens ♥.

Tips til intervalltrening

Treningsmessig så består ukene mine nå for tiden av 3 fullkropps styrkeøkter, 1 times pilates og 2 utholdenhetsvarianter. Når det kommer til sistnevnte så foretrekker jeg nok aller mest å løpe utendørs i det fri, selv om været og skotøyet dessverre setter sine begrensninger til tider. Jeg har i utgangspunktet aldri vært særlig fan av langkjøring innendørs på mølla, og finner det nok alltid veldig fascinerende hvordan noen mennesker bare ser ut til å klare og motivere seg i timesvis med akkurat dette. På tirsdag denne uken så løpte jeg forøvrig ved siden av en person som var godt i gang med sine nittiende (!!) minutter med på mølla, og som overhodet ikke så ut til å ha planer om å avslutte enda. Gosh! Er det bare meg, eller synes dere også at dette er en relativ lang tid å bedrive innendørsløping på? Selv kjente jeg jo bare hvordan den umotiverende og drittgørre følelsen kom sigende på mølla mi ved siden av etter kun ett kvarters tid …

Til vanlig når været er mildere og det ikke er så mange isbelagte stier rundt forbi, så pleier somregel alltid jeg og tante å løpe sammen. Det å få lov til å være ute i naturen, med ordentlig frisk og god luft nedi lungene, omringet av det rike og utrolig vakre skogspartiet og vannområdet som vi løper i, kan faktisk ikke sammenlignes med noen annen form for innendørs aktivitet, spør dere meg. Her snakker vi ordentlig balsam for både kropp og sjel.

En av de få utholdenhetstreningene som jeg synes er helt «ok» å gjøre innendørs innimellom (ja, for man kan jo ikke bare snakke nedlatende om den gode mølla), er ulike varianter av intervalltrening. Selv om dette selvfølgelig helt greit kan praktiserer utendørs også, så føler jeg nok personlig at jeg har desto bedre kontroll og oversikt når jeg løper inne med displayet foran meg i stedet. Noe av det som jeg liker aller best med denne formen for trening, er at det er relativt kjapt gjort å gjøre, i tillegg til å være en veldig effektiv og grei måte å trene opp kondisjonen sin på.
For de av dere som lurer litt på hva intervalltrening egentlig er, så dreier det seg i bunn og grunn om en veksling mellom arbeid og pauser, høyintensivitet og lavere.
Her kommer 3 av mine desidert best likte intervalløkter.

♦ Den første varianten er nok allerede godt kjent for flere av dere, og kalles 4×4. Her løper man i 4 minutt på en relativ høy hastighet (alt er selvfølgelig realtivt), for så å ta det roligere i de neste 4 minutt. Det hele gjentas totalt 4 ganger.
Om man jogger lett i pausene, eller bare gå, velger man selvfølgelig helt selv, men man skal allikevel være klar over at intensiteten i de hurtige minuttene ofte blir noe redusert ved førstnevnte. Selv så liker jeg nok aller best å kjøre meg ordentlig ut når det virkelig gjelder, og heller ta det litt roligere igjen i pausene.
Hastigheten i de høyintensive dragene setter jeg alltid lik, og øker eventuelt mer til neste gang jeg gjennomfører økten.

♦ Den andre intervallvarianten er nok den som jeg liker aller best av de alle, og kalles for 12×1. Her føler man virkelig at man får strukket godt på bena og gitt jernet. Det hele går ut på å løpe 1 minutt så raskt som man bare klarer (selv om man alltid skal ha i bakhodet at det skal gjentas totalt 12 ganger), for deretter å senke farten ned til stillestående/gange i 1 minutt. Også her pleier jeg å kjøre de hurtige dragene med lik hastighet, men dette er selvfølgelig helt opptil hver enkel å bestemme.

♦ Den siste varianten som jeg ønsker å skrive noe om, er en økt som jeg nok dessverre ikke kjører så mye av, men som allikevel fortjener en plass her på listen. 45/15 handler om å løpe bånn gass i 45 sekund, for deretter å hvile i 15 sekund. Gjentas det hele for eksempel 10 ganger totalt, så har man gjennomført en intervalløkt på kun 10 minutter. Og akkurat dette må vel sies å være innafor, dere.

Før jeg runder av så har jeg lyst til å komme med én kardioøkt til, selv om den nok streng tatt ikke kan betegnes som noen «intervalltrening». Selve økten går ut på å løpe en distanse på 3 km – på kortest mulig tid. Man starter med å sette hastigheten på det som man tror kan være en grei fart å begynne med, og øker heller på etterhvert. Min uskrevne lille regel om at hastigheten godt kan økes underveis, men ikke reduseres, forhindrer at man starter for brått og ender opp med å måtte skuffe seg selv underveis. Konkurrer mot dere selv, og prøv for hver gang å slå den tidligere løpte tiden.

Husk å legg inn god oppvarming før dere starter på intervallene, og ha en riktig fartsfull trening!

Intervall1

Mine treningsfavoritter

God søndag, og (if I may) hei ditt ufyselige drittvær! Her på Jæren så har det snødd og regnet om hverandre i dag, og med den iskalde kystvinden i tillegg så går kulden virkelig igjennom både marg og ben. Brrrr!
I dag så har jeg vært på koselig kaninutstilling (ja, dere hørte riktig), sammen med pappa og tantebarna mine Sofie og Norah. Jeg må faktisk ærlig innrømme at jeg aldri før har sett såpass mange søte små, for ikke å snakke om rene og veldresserte, kaniner samlet noengang. Når lille Norah på 2 i tillegg sprader forsiktig bort og klapper de så fint på hodet, ja, da renner det faktisk bare over av søthet for denne tanten sin del. Jeg har allerede sagt det på Instagram en gang tidligere i dag, men sier det gjerne igjen her inne også, for er det noe som er virkelig rent og uskyldig her i verden, så må det være å se små barns omgang med dyr ♥.

Nå er det straks klart for den aller siste strykeøkten for uken, og det var nok i denne forbindelsen her at jeg plutselig kom på noen småting som jeg gjerne ønsket å dele.
Når det kommer til treningsklær og hvilke merker som vi skal velge, så finnes det virkelig et helt mekka av ulike plagg der ute å kjøpe. Spør dere meg så er nok kanskje treningsbukser og sports-bh`er noe av det aller vanskeligste å kjøpe, og jeg har virkelig ikke telling på hvor mange antall varianter som jeg har prøvd og testet ut i løpet av årene.
I sommer i fjor så fant jeg endelig mine helt soleklare favoritter, og kommer nok definitivt til å være trofast mot disse i lang tid fremover.
De to buksene som jeg har lagt min elsk på kommer fra Nike, er relativt høye i livet, superbehagelige å ha på seg, og former stussen på en veldig fin og naturlig måte.
Sports-bh`en som jeg har funnet kommer fra Casall, og er forøvrig deres bestselger. Den støtter godt (selv om det ikke akkurat er så mye å støtte opp om her, dessverre … ), er veldig behagelig å ha på seg, og presser ikke huden under ut til sidene (som jeg dessverre har erfart fra tidligere merker). I tillegg så er den kjempefin å se til, og kan like gjerne brukes alene ute på løpetur om sommeren (med bukser til, da selvfølgelig), som den kan til under treningstoppen på gymmet inne.
Håper dere er godt igang med det nye året allerede, og at alle sammen har det bare bra!

Tips
1. Nike Performance Sculpt (langbukse) 2. Nike Performance Sculpt Capri (knehøyde) 3. Casall Multi Sports-bh (finnes i flere ulike farger)