I sommer så giftet min kjære søster seg med hennes utkårede Alf Inge (eller Alfi som vi gjerne liker å kalle han), og siden jeg var så heldig å få lov til å være forlover, så falt det vel også nokså naturlig (og forøvrig ganske så skremmende, spør du meg) å skulle måtte holde min aller første tale noensinne. Herrepitter, som jeg husker at jeg gruet meg i forkant!
Hele seansen gikk forøvrig ganske så bra, og i løpet av kvelden så høstet jeg jo flere gode ord og «klapp på skulderen», for både måten jeg hadde fremført det på men også for selve innholdet i teksten.
Siden vi nå er kommet oss inn i disse magiske julehøytidene, så har jeg lyst til å rette et lite fokus mot det som etter min mening er noe av viktigste i hele julen – nemlig familien. Som mange av dere allerede vet så er vi en ordentlig sammensveiset og nær familie når det kommer til båndene oss imellom, og det finnes virkelig ingenting som jeg er mer takknemlig for enn akkurat det her. Jeg føler meg heldig, på så utrolig mange måter, og unner virkelig alle mennesker der ute å få oppleve den samme trygge og gode følelsen som jeg sitter med i dag. Mennesker som elsker deg høyere enn noenting annet vokser virkelig ikke på trær, og er for meg en evigstor gave her i livet.
Talen som jeg skrev til min søster får dere her. God fredag alle sammen ♥.

Kjære-søsterKjære familie og venner
Kjære brudepar
Og sist, men ikke minst, kjære søster Anita

GRATULERE så mye med denne store dagen. Tenk at nå er dere endelig gift!

For litt over 28 år siden kom du til verden på Stavanger Universitetssykehus, og jeg vil tippe at det var en passe lettrørt og stolt storesøster som stod der ved sengekanten og overvåket sitt nye familiemedlem. 
Kjære Anita, vi har vært bestevenner fra første stund av, og gjennom hele oppveksten så har vi to mer eller mindre gått hånd i hånd igjennom alt det kjekke som vi har fått muligheten til å oppleve sammen. 

La oss mimre litt tilbake.
FERIENE. De utallige Danmarksturene som du og jeg, broremann Runar, mamma og pappa hadde sammen, og som etter min mening var de årlige sommerlige tradisjonene. Alle badelandene som vi innom og besøkte (ja, for du var jo en ordentlig stor «nymfe»), eller de spennende fornøyelses -og dyreparkene som vi fikk oppleve. Du var nok hakket mer begeistret for førstnevnte, mens jeg selv alltid likte meg best sammen med dyrene. Jeg husker godt at jeg kunne sitte i opptil flere timer og bare la meg fascineres av alle de ulike artene. Du selv skygget nok litt mer banen, og var relativ kjapp med å trekke deg unna dersom de kom for nær og ville hilse. Historien om oss to i Dyreparken i Kristiansand, hvor du går og nærmest småløfter på foten din for å jage vekk alle hønene, mens jeg sitter godt plassert oppi kaningården og koser med alle dottene, er en slager som har blitt nevnt i årrekker, og som egentlig beskriver litt ulikhetene mellom oss.
Alle de koselige båtturene som vi fikk være med på, og barndomsårene våre på sjøen. Dette kan vi nok i utgangspunktet takke vår kjære pappa for, for han har vel egentlig alltid vært veldig glad i livet på havet og i «bøljan den blå». Jeg husker godt den fine båten vår, som tok oss med på steder som vi aldri hadde fått opplevd foruten, og som lot oss få se den vakreste naturen som dette landet har å by på. Snille mamma som på sin omtenksomme måte alltid prøvde å få oss til å leke med de andre barna når vi var til lands. Tror nok at dette var hennes små tapre forsøk på å sosialisere oss litt. Vi derimot, hadde det jo kjempefint sammen kun du og jeg, og trivdes utmerket godt i vårt eget lille selskap.

BESTEFORELDRENE. De minnerike øyeblikkene som vi har hatt sammen med besteforeldrene våre glemmer jeg aldri. Du var nok alltid litt mer farmors jente, mens jeg litt mer mormors. Episoden der hvor farmor skal lære deg å si bokstaven ”R”, har allerede blitt nevnt utallige ganger i løpet av barndommen, men fortjener allikevel en liten repetisjon. Noe av det kjekkeste som du visste når du var liten, og som virkelig fikk din fulle oppmerksomhet, var da menneskene rundt deg begynte å snakke på rompe-tiss-og-bæsj språk (når jeg tenker meg om så er det vel streng tatt det samme som skal til den dag i dag også …) Dette «trikset» kjente selvfølgelig vår kjære farmor allerede til, og for at du skulle høre godt etter når hun skulle lære deg bokstaven ”R», så innledet hun hele den spørrende setningen med følgende ord: «Anita, kan du si rrrrrrrrrompa»….. Kommentaren som i etterkant kom ut av den lille tre år gamle jenta er like legendarisk som det er morsomt, og jeg tror nok at det var en passe overrasket og litt lamslått bestemor som satt der foran sitt barnebarn, og fikk følgende i retur: ”Farmor, kan du si tissssssefant”.

HVERDAGSLIVET. Det daglige livet som vi hadde sammen med broremann Runar, mamma og pappa, i det ennå veldig savnede barndomshjemmet vårt på Tu. Her delte vi rom på loftet i mange, mange år (bamserommet som vi alltid kalte det), og hadde ufattelig mange gode stunder sammen som søsken. Det kjempegode forholdet som vi hadde til alle de andre ungene i gaten, likte vi godt. Den gøyale leken som vi kalte «boksen av», all hyttebyggingen vår oppi trærne og rundtforbi i skogen, de utallige hage-campingene våre i teltet, den koselige leken med alle barbiedukkene og husene som de bodde i ….
Brødsmule-eventyrene som pappa alltid måtte ty til de gangene der hvor vi nektet å spise opp kveldsmaten vår. Han hadde liksom funnet sin helt egen måte å klare og øke apetitten vår på.
Glemmer aldri den helgedagen da vi skulle leke gjemsel sammen på Tu, og du fant ut at den beste måten å gjemme seg på var å krype oppi tøybaljen til mamma – som for anledningen stod ustødig plassert helt øverst i trappen. Vet neimen ikke hvem av oss som ble mest forskremt da den plutselig begynte å rulle, og tok meg seg hele søsteren min nedover trappetrinnene. Uff, du var liksom alltid så mye mer uheldig enn alle oss andre, og brakk nok mer ben i løpet av ungdomsårene enn vi andre tilsammen.
Husker du forresten når mamma fant tonnevis med twistpapir bak fryseren i kjelleren, og du tok på deg skylden og selve husarresten på mine vegner ….. Vi visste jo utmerket godt begge hvem som egentlig stod bak «faenskapet».

I 2012 kom lille Sofie Emilia til verden, og to år senere vakre Norah Alea. Ord kan i dag ikke beskrive hvor ufattelig takknemlig og glad jeg er i disse jentene her, og hvor sinnsykt heldig som jeg faktisk føler meg som får lov til å kalle meg for tante Sissel. Dine barn føles på mange måter nesten litt som mine, og det finnes virkelig ingenting i hele verden som jeg ikke hadde gjort for verken deg eller jentene dine. Den dagen der hvor jeg selv blir en mor, så ønsker jeg å bli akkurat slik som deg – mitt store forbilde! Du er virkelig en av de meste omtenksomme og kjærlige mammaene som jeg vet om, og det er med stor respekt at jeg står her i dag og bevitner det fantastiske båndet som du har til disse to jentene.
Kjære Anita, takk for at du alltid har vært, og alltid kommer til å være, min fantastiske lillesøster og bestevenn. Takk for alle minnene som vi har skapt sammen, og som vi kommer til å skape sammen i fremtiden også. Uendelig glad i akkurat deg.

SKÅL FOR BRUDEPARET!

Når selve talen til søster var ferdig, så hadde jeg en liten intro til, før jeg viste en liten videosnurt som jeg hadde ordnet til på forhånd. Dere skjønner nemlig det at søster Anita har alltid likt veldig godt artisten Marion Ravn, så da hadde jeg ordnet en liten privat hilsen fra sangerinnen selv, til søster på den store dagen. Hva gjør man liksom ikke for de som man er så glad i ♥.

Kjære-søster1

1 Comment on Kjære søster

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *