(skrevet på dialekt)

Folkens! Eg og tante har vært ude på fjelltur samen igjen, og denne gongen gjekk turen vår frå Tengesdalsvatnet i Sandnes (Høle), te Bukkanuten via Nonsknuten, vidare te Husafjell og innom siste stopp Dyrafjell. Sjøl om veret ikkje va heilt det stora i går når me begynte, og me såg at det godt konne ligga litt småregn i loftå å trua, så valgte me å stola på YR, og satsa på å komma oss tørrskodde igjennom det heila.
Eg, den såkalla «tureksperten» i dette teamet vårt når det komme te fjelltura og løypeorienteringa, hadde selvfølgeligt satt meg «godt» inn i rutebeskrivelsen av turen på forhånd, og komt fram te at me ville trenga ca 3,5 tima (inkl pausa), før me va i mål igjen. Terrenget va beregna te å ver lett varierande og krevande, men i høgaste grad øvekommeligt. I tillegg, så va eg jo så heldige som for anledningen hadde fått med meg «navigasjonspersonen øve alle navigasjonspersona», tante Berit Lovise, så her konne jo lide og ingenting egentligt gå gale ….
Nå e det vel fysst i ittekant av en tur at en klokt kan lena seg tebage og tenka på kor ufattelig feil det egentligt går ann å ta, og at det kanskje allerede før oppstart burde ha ringt ei bjella om kaos si det va me to som sko ud på tur samen. For e det noge som e sikkert, så e det at meg og tante e ufatteligt flinke te å rota det litt te samen!

BukkanutenBukkanuten1 Bukkanuten2Turen starte selvfølgeligt perfekt, og heilt itte planen. Solå Nelly skinne så fint igjennom skylaget der oppe, og me e begge utstyrt med et skikkeligt godt turhumør. I rutebeskrivelsen på mobilen kan me lesa at stien heilt i begynnelsen av løypå starte bag de svarte toaletthuså, men at den kan ver litt vrien med å finna. Me lokalisere den selvfølgeligt LETT (eller det vil sei at me finne fort ud kor me ska begynna hen, men går oss vilt nogen hondre meter lenger oppe, kor me havne innpå en blindvei, og må snu og gå litt tebage igjen), og begynne oppstigningå.

Bukkanuten3 Bukkanuten4Bukkanuten7Bukkanuten5Bukkanuten8Itte å ha passert en ganske høge klartrevegg med bolta skrudd fast i massen, fortsette me den relativt bratte skråningen/liå oppøve i ca 25 minutt, før det flade ud, og landskabe virkeligt åbne seg. Det fyssta stikrysset med skilting te Bukkanuten hadde me lest at sko komma relativt kjapt når me fysst va komt her oppe, men si undertegnede e altfor opptatt med sjølve bildeknipsingå, og tante, som forøvig hadde fått ledaransvaret te å peila ud retningen for oss, tar feil av nogen oransje-røe lyngklasa og de røde merkene te turistforeningå…. ja, då blir det jo te at me komme oss inn på litt feil vei då. HELDIGVIS, bevegde me oss feil i rektige retning, og komme raskt innpå veien som me egentlig ska befinna oss på. På dette tidspunktet her kan eg huska at me lurte litt på keffor me aldri hadde komt te noge merka stikryss med fleire valgalternativa på, men resonnerte oss fram te at det mest sannsynligt va fordet det enten va blitt tatt ner eller ødelagt.

Bukkanuten6Bukkanuten10Bukkanuten9Bukkanuten11Itte å ha gått i ca 50 minutt får me øya på en liden topp. Vel øvebeviste om at det e dette som nok må ver rondturens aller fyssta delmål (Nonsknuten), klatre me opp, tar oss en velfortjente kaffipause, og udveksle nogen korte setninga om kor ufatteligt fint og flott landskabet her oppe egentligt e.
Itte å ha gått i ca 45 minutt te, og vore innom utallige småe fjelltoppa med varda på, begynne me å bli litt usikre på kor me egentligt befinne oss hen i løypå. Og det va vel ikkje før me kom opp mod den her litt smale, langdradde og spesielle knausen/fjelltoppen som eg konne kjenna meg igjen på udifrå nogen bilde som eg hadde sitt tidligare på nett, at me faktisk konne sei oss fornødde med å ha bestege turens aller fysste delmål; Nonsknuten – bare «litt» itte skjema.
Vidare frå Nonsknuten forsatte turen i et heilt fantastiskt landskab og terreng, kor utsikten nå bare blei bedre og bedre itte nærmare Bukkanuten me kom. Terrenget gjekk litt oppøve, og litt nerøve.

Bukkanuten13 Bukkanuten14
Bukkanuten18Bukkanuten17 Bukkanuten16 Bukkanuten15Itte ca 2 timer gått stilte tante Berit seg så fint opp der i begynnelsen av en nokså store topp, og ba meg legge ud et bilde med følgande ondertekst; «oppstigningå te den alle siste fjellkneikå e i gang». For i besta trunå så va me faktisk på dette tidspunktet her heilt øvebeviste om at me snart hadde nådd toppunktet på turen, og snart sko begynna nerstigningå te parkeringsplassen igjen. 30 minutt seinare posere me så fint begge to på toppen av Bukkanuten, og tar oss litt tid te å fordøye denne spektakulære utsikten som e å finna her.

Bukkanuten24Bukkanuten23Bukkanuten22Bukkanuten21Bukkanuten20BUkkanuten25Nerøvestigningå gjennom urå og ner te dalen og Krosstjørna tar ca 1 time, og me komme nå innpå et nytt stikryss. Her velge me fysst å ha oss litt lønsj før me går vidare.
Akkurat kor lenge det tar før me begynne å innse at me nok ikkje e fullt så nærme parkeringsplassen som det me egentligt trur, kan eg ikkje heilt huska. Men når me nok en gong velge å ta opp mobilen og gå igjennom turbeskrivelsen for å lokalisera oss litt, bide eg plutseligt merke i en setning kor det står at turens høgaste punkt visstnok ska ver oppe på Dyrafjell. Siden ingen av oss vel egentli på dette tidspunktet her heilt konne huska å ha sitt nogen høgare fjelltopp der oppe som me hadde gått på Bukkanuten, blei jo ting bare ennå litt mer merkeligt og uforståeligt.

Bukkanuten19Bukkanuten32Bukkanuten31Bukkanuten29Bukkanuten28Bukkanuten26Vidare på turen valgte me skiltingen te Veraland (dette hadde me faktisk lest oss fram te), og fortsatte denne retningen. Det hadde på dette tidspunktet her begynt å småregna litt, og teorien om at me egentlig ikkje hadde den fjernaste anelse om kor me egentlig befant oss hen, IGJEN, eller kor lenge det va te me va med bilen igjen, måtte bare tast inn øve seg og aksepterast.

Bukkanuten27Itte nye 30 minutt komme me te et nytt skilta kryss. Og det ska eg jammen meg sei dokke, at følelsen, som eg nå hadde der eg stod i regnet og såg på dette skiltet med fjellnavnet på som me så absolutt hadde konkludert med tidligare at me va komt forbi forlengs, va bare ubeskivelige – på alle måda! Heilt ærligt så trur eg dette va et av de øyeblikkå der en ikkje heilt vett om en ska le eller grina. For der, folkens, på en av pinnane som hang og va spigra fast i stolpen som jekk neri jordå, stod søren meg navnet: Husafjell.


(mobilbilder)

Bukkanuten39

I det me begynte oppstigningå te nok et fjell virka det bare som om heile himmelen totalt åbna seg, for nå regna det virkeligt KATTONGA ner på oss! Mens me gjekk oppøve huska eg godt at eg hadde lest i veibeskrivelsen for turen at me måtte huska å snu oss bagøve, sånn at me ikkje gjekk glipp av den fantastiske udsikten som va å finna her. Men på dette tidspunktet her va det bare ikkje gjennomførbart, for ikkje bare regna det så møje at det føltest som om du bokstaveligt talt blei piska RETT i trynet, skåddå va nå begynt å bli såpass tjokke at det ikkje lenger va muligt å se mer enn toppen 10-20 meter framføre deg.
30 minutt seinare når me omsider toppen på Husafjell, og når me fysst har komt oss bort te den store varden med det lilla norska flagget på, e veret såpass grusomt at det einaste som duge litt som dokumentasjon e nogen lynkjappe mobilbilde. Speilreflekskameraet va forlengs pakka neri sekken og putta oppi en påse.
Skåddå ligge på dette tidspunktet her tjokt øve fjelltoppane rondt oss, og stakkar tante begynne sånn smått å bli litt hallnervøsen der hu går. I tillegg så klare me jo selvfølgeligt totalt å mista sporet av de røe turmerke-skiltingane våre, og ende opp med å måtte ta oss en skikkelige mentale pep talk for å komma oss litt tebage te hektene igjen.

Bukkanuten38 Bukkanuten37Frå Husafjell te Dyrafjell må me ner nok en dal, og opp te nok et fjell, og det tar oss vel cirka 30 minutt før me endeligt kan sleppa «jubelen» litt lause og fastslå at me endeligt har nådd turens aller siste fjelltopp. Iskalde i kroppen, heilt gjennomblaude av svette og regn, fodle av syra i beinå og heilt tappa for energi og krefte, stille tante seg så fint opp med varden utpå typpen av Dyrafjellet og smile så tappert te kameraet.

Bukkanuten36 Bukkanuten35På vei nerøve klare eg faktiskt ikkje å holda meg i frå å smila og le litt for meg sjøl, der eg sklir og renne nerøve de superglatte og blaude fjellbergå, nesten litt sånn som med helså som innsats.

Med håndå på hjerta må eg ærligt innrømma at eg ALDRI før har vært så glae for å se den lille, søllgråe toyota-bilen min igjen – nogensinne. For itte 5,5 tima med litt for møje spenning og turbulens enn planlagt for vår del, konne me velfortent klappa oss sjøl på skulderen for en bra gjennførte tur.
På bilturen heimøve, med varmeanlegget på 26 grade og vindusviskarane på full guff, klare me ikkje å la ver å fnisa og le. For det her, folkens, det her e faktiskt bare så typisk oss, det – «the dreamteam».
Kort oppsummert komme me fram te at dette har vore en av de flottaste turane i distriktet som me har vært med på, at den inneholde alt det besta som norsk natur har å komma med, og at terrenget e såpass variert og utfordrande at en egentlig aldri går lei og kjede seg onnaveis. MEN, og dette er et men! Me anbefale absolutt ingen å legga ut på turen viss formålet kun e en korte te middelslange ittemiddagstur, for turen i seg sjøl e veldi krevande te tie, inneholde mange bratte opp -og nerstigninga, og e veldi våde og glatte fleire plasse. Husk å sett av GOD TID i forkant og velg dage der veret e en smule mer stabilt enn det det va for vår del i går.
På nydelige tørre og fine høst -og sommerdage er dette definivt vårt aller flottaste turtips i distriktet te nå.

God søndag, folkens! ♥

Bukkanuten33

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *