Noe av det som jeg liker minst her i livet, er når ting ikke går helt slik som jeg har planlagt. Så uheldig for deg, tenker nok kanskje flere av dere, ettersom livene våre i stor grad er nettopp dette – uforutsigbare. Jeg har aldri å lagt skjul på hva jeg mener om forandringer, eller hvordan jeg til enhver tid prøver å innordne meg under de her trygge og gode rammene. Kanskje er det slik at alle disse behovene har sine helt naturlige årsaker, og at det som har skjedd meg tidligere i livet påvirker meg i aller høyeste grad ….
Fredagen min startet helt topp. Etter en solid styrkeøkt på gymmet, så dro jeg hjem for å få i meg noe mat («fuglemat» som Gøran gjerne liker å refere det til), før jeg noen timer etter dette var klar for nok en treningsøkt (løpeøkt) ute i det fri sammen med tante Berit. Allerede halvveis uti runden så kunne jeg kjenne hvordan kroppen begynte å protestere, men valgte allikevel å fortsette som om ingenting hadde skjedd. Man skal jo ikke gi etter for komforten, right!? …

Da jeg kom hjem var det kun en liten time til vi ventet gjester, eller det vil si broremann Runar og Alvilde, som vi hadde invitert hjem for anledningen på koselig fredagsdrøs og gamenight. I halv ni tiden så satt vi alle klar rundt bordet for å spille Bezzerwizzer, på hvert vårt lag, mens vi spiste chips og nippet til litt cider. Rett før midnatt så rundet vi det hele av, bøyde oss i støvet for den kunnskapsrike vinneren (som denne gangen var den 19 år gamle og yngste spilleren iblant oss), før vi tok kvelden og sa «god natt».
Jeg må ærlig innrømme at selv om jeg fortsatte å nippe til den halve boksen min med cider igjennom kvelden, så kjente jeg sakte men sikkert hvordan det begynte å bygge seg opp ting innvendig i kroppen. Hodeverken og den kaldsvettende følelsen lot seg gradvis komme til kjenne, og idét natten var et faktum og vi hadde lagt oss, så fant jeg meg selv liggende med ilende smerter i begge tinningene. Nakken og skuldrene mine var ordentlig pinnstive, og hele kroppen strålte ut av feberlignende tendenser.
I ni tiden lørdag morgen våknet jeg og var overhodet ikke klar for å stå opp. I stedet måtte jeg bare fint be Gøran komme opp med noe smertestillende til meg, som forhåpentligvis kunne døyve litt av smertene i hodet. Vet dere, at jeg kunne nærmest høre hvordan kroppen min bare skrek til meg; «hva var var det jeg sa (!!), og hadde du bare hørt på meg da jeg først prøvde å advare deg» ….
Klokka tre lørdag ettermiddag så klarte jeg omsider å dra meg selv opp fra sengen og begynne så smått å fungere igjen. Kroppen føltes en god del lettere nå, og det meste av hodepinen hadde gitt seg. Men jeg kjente at jeg var sliten – veldig sliten.

På kvelden denne dagen så hadde vi for lenge siden satt av datoen til den andre samlingen med matklubben vår. Og gjett om jeg hadde gledet meg til dette, da! TYPISK, at disse sykdomssymptomene våre alltid skal komme så forbanna beleilig.
Matklubben er forøvrig en felles ordning med flere av våre venner, og deres venner, hvor vi samles hjemme hos hvert enkelt par på rundgang (ca hver tredje måned), og spiser og koser oss sammen. Men siden jeg dessverre ikke så særlig syn på å dra ut denne kvelden og være hyggelig sosial, så dro Gøran i stedet, og forhåpentligvis representerte oss begge så godt som han kunne med sitt sprudlende vesen. Jeg selv og broremann søkte tilflukt oppe hos mamma og de (les: med «de» så menes pappa), hvor vi bestilte hjemmelaga fiskesuppe fra hotellet, og nøt en rolig og avslappet kveld sammen her. Jeg må bare ærlig inrømme at det er lite her i livet som føles såpass trygt og godt når man først er litt syk eller nedfor, så det som å komme hjem og få være litt sammen med de fantastiske foreldrene sine (♥).
Neste matklubb-kveld blir forøvrig hjemme hos Gøran og meg, og jeg har selvfølgelig allerede begynt å planlegge så smått. Dette kjenner jeg på meg kommer til å bli så bra!

Nå er huset vasket og ryddet – mandagstradisjonen tro, og undertegnede er klar for å ta fatt på en ny, og forhåpentligvis litt mer etter planen, uke. Når sant skal sies så finnes det nesten ingenting her i hverdagen som gir meg en bedre start, og en mer tilfredstillende følelse, enn det å overvære sitt eget ryddige, rene og pene hjem. Med nyinkjøpte blomster, danterte puter og pledd i sofaene, lukten av grønnsåpe og synet av støvfrie flater så sitter jeg her nå med et evig stort smil om munnen. Vi har alle våre små gleder her i livet, og dette er definitivt noen av mine.
Note to self denne uken blir allikevel å lære seg til å lytte litt bedre til kroppen sin, og virkelig skjønne når grensene begynner å bli nådd. Jeg har funnet ut at det finnes nemlig en hårfin terskel, og en «metthetsfølelse», hos selv det mest hardføre maskineriet som finnes – nemlig kroppen vår. God mandag, kjære lesere!

Home3Home2Home1
Home

1 Comment on T Y P I S K

  1. Så fint og vårligt med blomster. Herligt med desse fargane nå etter jul.Nydeligt pelspledd. Du har så masse flotte interiørting, heldige du :o)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *