The Big Cloud Bullet som den sikkert ville blitt oversatt til på google. HVOR skal jeg begynne …
Mitt første møte med den Store Skykula var i slutten av februar. Jeg og tante skulle ut på årets første fjelltur, og guuuuuuu som vi gledet oss!
Turen vår startet ca 500 meter fra den opprinnelige oppstarten og parkeringen. Veien innover var ikke blitt brøytet og fullstendig dekket av snø og is. Synet av det overraskende hvite landskapet (ja, for der hvor vi kom fra var det helt bart …) husker jeg enda kom som et lite sjokk på oss begge.
Solen skinte, humøret var på topp, og vi var klare for å starte på rundturen.

Jeg kan enda kjenne rester av blodsmaken som satte seg i munnen etter de umenneskelig tunge benløftene vi brukte for å komme oss opp den første stigningen. Med snø til langt over knærne tror jeg vi satte en personlig første-rekord på rundt 1 time (den første stigningen skal i utgangspunktet ikke ta mer enn 20-25 minutter). Vi var begge gjennomvåte av svette og helt tapte for krefter. Og det slår meg liksom, gang på gang nå i etterkant, hvorfor det ikke allerede her ringte en bjelle om at en fjelltur under disse forholdene kanskje ikke var det smarteste å finne på – for to «stødige» vandrere som oss selv ….
Etter litt påfyll av energi gikk turen videre. Vel oppe fra den første stigningen flater terrenget ut, og foran oss åpnet det seg nå et praktfullt vinterlandskap. Motivasjonen fikk seg i tillegg en ekstra boost da vi plutselig oppdaget nyspor i snøen. Langt der fremme kunne vi skimte en skikkelse. Den ironiske samtalen oss imellom om hvem i alle dager det var som var ute å gikk i dette føret her, kan ikke etterpåklok-gjøres nok!

Minuttene og kilometrene forsvant sakte men sikkert under oss. Vi snakket ofte om hvor heldige vi var som fikk gå i disse godt preparerte sporene til personen foran oss. Han selv må ha hatt det blytungt i forhold …
2,5 timer etter turens oppstart tok vi igjen Sven. På dette tidspunktet hadde solen gjemt seg bak de mørke skyene, og snøen begynt å dale ned. Vi tok alle en pust i bakken før vi fortsatte veien mot toppen. Og nei, fremdeles ingen tanker om fjellvettregelen; «det er ingen skam å snu».
Dere vet den følelsen når man ferdes i et landskap med så mye snø og fjell og kneiker, og man helt mister kontrollen på hvor det er man tråkker hen … Selv merket jeg opptil flere ganger at jo nærmere vi kom toppen og høydemetrene, jo mer usikker ble jeg.

Etter nok en time i dypt og vått terreng kom vi til kneik. Eller det vil si at kneiken var jo fullstendig dekket av snø, så vi bare antok at det var en svær og ganske bratt stigning. I etterkant vet jeg forøvrig at antagelsen var korrekt.
Underlaget på kneika var en blanding av ujevnt, lyseblått, dypt, hardt og kompakt, med lite som tilsa hvor vi skulle gå for å unngå å falle ned i sprekker e.l. I tillegg virket det såpass bratt oppover at dersom noen av oss skulle miste fotfeste, kunne det få alvorlige konsekvenser. Sven var vel den eneste (viss jeg husker riktig) som på dette tidspunket begynte å stille spørsmålstegn til en eventuell fortsettelse av turen. Han foreslo at det kanskje var på tide å snu. Den fjåeste responsen min om at den som gir seg har tapt, er jeg ikke særlig stolt av nå i etterkant.
Etter flere greie skrubbsår, ett par heftige blåmerker, avrevne negler og nerver i høyspenn var vi omsider oppe på kneika. Det lille som vi klarte å tyde av hverandres ansiktsuttrykk var langt ifra oppløftende. Tåken hadde nå lagt seg som et tykt dekke rundt oss alle, og sikten oppover var lik null.

Kneika kan vel ses på som vendepunktet på turen (ja, bokstavelig talt faktisk), for det var vel først her at vi alle begynte å diskutere smartheten av en eventuell fortsettelse. Siden ingen av oss hadde vært på toppen av Skykula før, og derfor ikke visste hvor lenge det var igjen, valgte vi omsider å snu. Det bittersøte faktumet om det kun var 20 minutter igjen til toppen og at nedturen mot bilen ville vært på en asfaltert og trygg fjellvei, snakker vi ikke noe mer om. 
Realiteten traff meg som et hardt slag i trynet idét vi skulle begynne å åle oss seg nedover kneika igjen. Når min kjære tante i tillegg spør om hun kan be en liten bønn for oss alle innen vi starter, ja, da kjente jeg faktisk at det presset seg frem noen tapre tårer.

For å gjøre hjemturen så kort som overhodet mulig så kom vi oss trygt ned til bilen, nesten 6 timer etter oppstart!
Vel hjemme, etter en lang og god dusj, satte jeg meg ned foran pc`en, scrollet meg igjennom dagens feed på Facebook, og addet vår nye turkompis Sven til som venn. Han har per dags dato fremdeles ikke svart …

Tredje gangen jeg gikk rundturen om Skykula (andre gangen regnet det kattunger hele veien med en sikt på lik null) var nå sist søndag sammen med Gøran (min partner in crime). Utsikten til omgivelsene var betraktelig bedre underveis enn på de to forrige turene, og jeg fikk E.N.D.E.L.I.G sett litt av dette spektakulære fjellandskapet som alle andre skryter så fælt om.

STORE SKYKULA
Oppstart: Fra Bjerkreim sentrum følger man skilting mot Lauperak. Veiskiltet «Skykula» vil komme på høgre side etter ca 15 min kjøring. Stor parkeringsplass ved Skineldvannet i enden av veien
Tid: 3,5-4 timer inkl. pauser
Høyde: 906 m.o.h
Lengde: 11 km rundtur

Store Skykula er Bjerkreims nest høyeste topp, kun slått av Vinjakula
med en høydemeter. Dette er en godt merket rundtur som tar deg med igjennom et vakkert og vilt fjellandskap. På tross av ett par middelstunge kneiker/stiginger er dette en overkommelig tur for de fleste. Bildene er fra turen vår på søndag.


Her starter turen

Etter første stigning flater terrenget ut

Løypen er godt merket med røde prikker og varder

Den berømte kneika vår …

Flott fjellandskap

Her spiste vi lunch

Sammenklemte sjokolader er et must!

Siste stigning før toppen

Gøris og Golli på tur ♥

På vei nedover igjen

Fra turen vår i februar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *