Fra plomme-ranker i vakre Hardanger (ref. forrige blogginnlegg) gikk turen videre til Lom og ærverdige Røisheim Hotell. Fra Lofthus er dette er kjøretur på ca 6 timer. Gjør dere som oss og forviller dere oppover den 3,2 mil lange fjellstrekningen, Tindevegen, som går fra Øvre Årdal til krysset ved Turtagrø Hotell, får dere i tillegg en opplevelse for livet og ca 10 minutter på kjøre-sparekontoen. Alternativet er å ta ferjen Mannheller-Fodnes til Kaupanger (Sogn og Fjordane) og følge riksvei 55 til Lom.
Planen var å ankomme Lom mandag ettermiddag, for så å gå Galdhøpiggen dagen etterpå, men p.g.a sterk vind i området ble turen forskøvet til onsdagen. Litt uheldig for oss med tanke på den planlagte turen til Besseggen på torsdagen, men som vi sier så fint på norsk; været får man ikke gjort noe med! 
Her kommer turen vår til Norges Høyeste fjell.

GALDHØPIGGEN
Oppstart: Spiterstulen Turisthytte
Tid: 5-7 timer inkl. pauser
Høyde: 2469 m.o.h
Lengde: ca 10,6 km

Turen til Galdhøpiggen kan gjøres på flere måter. Fra Juvasshytta går man i grupper på 10-15 personer, via Styggebreen, med følge av guide. Dette tar normalt 6-7 timer t/r inkl. pauser.
Vi, derimot, valgte å gå fra Spiterstulen Turisthytte. Her tar man seg oppover på egen hånd og følger de røde t`ene.
Den første timen går rett opp – bokstavelig talt, på et underlag som er en blanding av sti, fjell og steinknaus. Skal man få pusten igjen her må man faktisk stoppe helt opp, for dette er krevende – iallefall i vanlig turtempo.
Etterhvert (og her skulle jeg nok ønske at det flatet litt ut) ble det stadig brattere, i tillegg til at det steinete underlaget ble dekket med snø. Heldigvis er sporene såpass tiltråkka og harde, at man unngår den her supertunge og nedsynkende følelsen.
Løypen fra Spiterstulen tar for seg ikke bare én, men hele 3 ulike topper. Den første man kommer til er Svellnose – ca 2 timer etter oppstart. Været her oppe var tåkete med ca 2 minusgrader, og bortsett fra noen få kornete fjellrygger, var hele området totalt dekket av snø – mye snø.
På vei mot den andre toppen, Keilhaus, tok vi igjen noen svensker. Her slo vi av noen svenskevitser (haha), og dannet hale til toppen.

Pigghytta, som den så fint heter, kom like brått på oss alle og var et fantastisk syn etter den siste tøffe stigningen. Mestringsfølelsen som kjentes av å befinne seg på toppen av Norges høyeste fjell, 2469 m.o.h, kan faktisk ikke beskrives. 
Etter litt bildeknipsing og bevismateriell på at vi hadde vært der, tok vi en tur innom hytta. Bak disken stod Espen, «piggbuaren», som faktisk BOR her oppe i sommermånedene for å ta imot alle turistene. Tenke seg til, mutters alene på 2469 høydemetre, i en liten hytte og i all slags vær. DET. HADDE. IKKE. VÆRT. MEG – for å si det sånn! Her koker han kaffe med vann fra smeltet snø, selger pølser og diverse andre småsaker.

Turen nedover til Spiterstulen igjen var dritkul, og gikk delvis på bena og delvis på rumpa. Jeg og tante fant de bratte, harde renningene som folk foran oss hadde laget, og suste nedover på kun turbuksa (ikke spør meg hvordan denne ser ut i baken i dag …) Det tok oss i underkant av to timer før vi var nede ved bilen igjen.
For en KJEKK, KREVENDE og OPPLEVELSESRIK fjelltur vi hadde vært ute på!

Første fjelltopp i sikte; Svellnose

Tante Bibbiluis i føringa!

På vei nedover igjen



Spiterstulen i bakgrunnen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *