Kategori: Helse og livsstil

Galdhøpiggen

Fra plomme-ranker i vakre Hardanger (ref. forrige blogginnlegg) gikk turen videre til Lom og ærverdige Røisheim Hotell. Fra Lofthus er dette er kjøretur på ca 6 timer. Gjør dere som oss og forviller dere oppover den 3,2 mil lange fjellstrekningen, Tindevegen, som går fra Øvre Årdal til krysset ved Turtagrø Hotell, får dere i tillegg en opplevelse for livet og ca 10 minutter på kjøre-sparekontoen. Alternativet er å ta ferjen Mannheller-Fodnes til Kaupanger (Sogn og Fjordane) og følge riksvei 55 til Lom.
Planen var å ankomme Lom mandag ettermiddag, for så å gå Galdhøpiggen dagen etterpå, men p.g.a sterk vind i området ble turen forskøvet til onsdagen. Litt uheldig for oss med tanke på den planlagte turen til Besseggen på torsdagen, men som vi sier så fint på norsk; været får man ikke gjort noe med! 
Her kommer turen vår til Norges Høyeste fjell.

GALDHØPIGGEN
Oppstart: Spiterstulen Turisthytte
Tid: 5-7 timer inkl. pauser
Høyde: 2469 m.o.h
Lengde: ca 10,6 km

Turen til Galdhøpiggen kan gjøres på flere måter. Fra Juvasshytta går man i grupper på 10-15 personer, via Styggebreen, med følge av guide. Dette tar normalt 6-7 timer t/r inkl. pauser.
Vi, derimot, valgte å gå fra Spiterstulen Turisthytte. Her tar man seg oppover på egen hånd og følger de røde t`ene.
Den første timen går rett opp – bokstavelig talt, på et underlag som er en blanding av sti, fjell og steinknaus. Skal man få pusten igjen her må man faktisk stoppe helt opp, for dette er krevende – iallefall i vanlig turtempo.
Etterhvert (og her skulle jeg nok ønske at det flatet litt ut) ble det stadig brattere, i tillegg til at det steinete underlaget ble dekket med snø. Heldigvis er sporene såpass tiltråkka og harde, at man unngår den her supertunge og nedsynkende følelsen.
Løypen fra Spiterstulen tar for seg ikke bare én, men hele 3 ulike topper. Den første man kommer til er Svellnose – ca 2 timer etter oppstart. Været her oppe var tåkete med ca 2 minusgrader, og bortsett fra noen få kornete fjellrygger, var hele området totalt dekket av snø – mye snø.
På vei mot den andre toppen, Keilhaus, tok vi igjen noen svensker. Her slo vi av noen svenskevitser (haha), og dannet hale til toppen.

Pigghytta, som den så fint heter, kom like brått på oss alle og var et fantastisk syn etter den siste tøffe stigningen. Mestringsfølelsen som kjentes av å befinne seg på toppen av Norges høyeste fjell, 2469 m.o.h, kan faktisk ikke beskrives. 
Etter litt bildeknipsing og bevismateriell på at vi hadde vært der, tok vi en tur innom hytta. Bak disken stod Espen, «piggbuaren», som faktisk BOR her oppe i sommermånedene for å ta imot alle turistene. Tenke seg til, mutters alene på 2469 høydemetre, i en liten hytte og i all slags vær. DET. HADDE. IKKE. VÆRT. MEG – for å si det sånn! Her koker han kaffe med vann fra smeltet snø, selger pølser og diverse andre småsaker.

Turen nedover til Spiterstulen igjen var dritkul, og gikk delvis på bena og delvis på rumpa. Jeg og tante fant de bratte, harde renningene som folk foran oss hadde laget, og suste nedover på kun turbuksa (ikke spør meg hvordan denne ser ut i baken i dag …) Det tok oss i underkant av to timer før vi var nede ved bilen igjen.
For en KJEKK, KREVENDE og OPPLEVELSESRIK fjelltur vi hadde vært ute på!

Første fjelltopp i sikte; Svellnose

Tante Bibbiluis i føringa!

På vei nedover igjen



Spiterstulen i bakgrunnen

Dronningstien

I går kom jeg hjem fra tidenes ferieuke sammen med Gøran og tante Berit. Med ett mål for øyet; å oppleve mest mulig av landet vårt og dets vakre natur, kjørte en fullastet Audi A7 ut fra Eivindsholen sist lørdag.  
Denne ferietypen har vært på min ønskeliste så lenge jeg kan huske. Det å få oppleve mer av kongeriket vårt Norge, de kjente severdighetene som vi kun hører om på tv, de koselige tettstedene med sin helt spesielle sjarm, de bortgjemte restaurantene med lokale råvarer i særklasse …. ja, alt det særegne som gjør at folk langveis fra kommer for å oppleve.

Før vi reiste satte vi oss fire fjellturer som mål. Overnattingsstedene og kjøreruten ble mer eller mindre lagt opp etter disse.
Turens første stopp var i nydelige Hardanger (Lofthus). Fra Bryne er dette en kjøretur på cirka 4,5 timer. Her bodde vi på Lofthus Camping – i en hytte som virkelig satte standarden min for fremtidig camping! 

 
DRONNINGSTIEN
Oppstart: Fra Lofthus Camping tok vi taxi til parkeringsplassen mellom Røthe og Heng. Da ender man opp på campingen igjen ved turens slutt.
Tid: 6 timer inkl. pauser
Høyde: 1100 m.o.h
Lengde: cirka 17,5 km
Merk: bratte og lange grusveier, både ved oppstart og slutt, kan by på problemer for de med dårlige knær e.l.

Dronningstien ble offisielt åpnet av H.M Dronning Sonja i juni 2013. Dette er en godt merket tursti som sies å være en av dronningens favoritturer.
Fra parkeringen mellom Røthe og Heng går det bratt oppover på privat traktorvei. Selve Dronningstien starter noen kilometer lenger oppe.

En vandring på Dronningstien byr på spektakulær fjordutsikt over Hardangerfjorden og flott utsyn mot Folgefonna. Den går også gjennom de kjente Munketreppene på veien nedover igjen. Munketreppene består av cirka 600 trappetrinn, laget av lokale munker helt tilbake til 1200-tallet. Stien har nesten «alt» og kan ses på som Hardanger og Fjord-Norge i et nøtteskall (tekst hentet fra hardanger.no sine sider).


Stien er merket med blå D`er (som i Dronning …)

På toppen der oppe var vi


På vei nedover og rett før treppene ligger Nosi

Munketreppene

 

Store Skykula

The Big Cloud Bullet som den sikkert ville blitt oversatt til på google. HVOR skal jeg begynne …
Mitt første møte med den Store Skykula var i slutten av februar. Jeg og tante skulle ut på årets første fjelltur, og guuuuuuu som vi gledet oss!
Turen vår startet ca 500 meter fra den opprinnelige oppstarten og parkeringen. Veien innover var ikke blitt brøytet og fullstendig dekket av snø og is. Synet av det overraskende hvite landskapet (ja, for der hvor vi kom fra var det helt bart …) husker jeg enda kom som et lite sjokk på oss begge.
Solen skinte, humøret var på topp, og vi var klare for å starte på rundturen.

Jeg kan enda kjenne rester av blodsmaken som satte seg i munnen etter de umenneskelig tunge benløftene vi brukte for å komme oss opp den første stigningen. Med snø til langt over knærne tror jeg vi satte en personlig første-rekord på rundt 1 time (den første stigningen skal i utgangspunktet ikke ta mer enn 20-25 minutter). Vi var begge gjennomvåte av svette og helt tapte for krefter. Og det slår meg liksom, gang på gang nå i etterkant, hvorfor det ikke allerede her ringte en bjelle om at en fjelltur under disse forholdene kanskje ikke var det smarteste å finne på – for to «stødige» vandrere som oss selv ….
Etter litt påfyll av energi gikk turen videre. Vel oppe fra den første stigningen flater terrenget ut, og foran oss åpnet det seg nå et praktfullt vinterlandskap. Motivasjonen fikk seg i tillegg en ekstra boost da vi plutselig oppdaget nyspor i snøen. Langt der fremme kunne vi skimte en skikkelse. Den ironiske samtalen oss imellom om hvem i alle dager det var som var ute å gikk i dette føret her, kan ikke etterpåklok-gjøres nok!

Minuttene og kilometrene forsvant sakte men sikkert under oss. Vi snakket ofte om hvor heldige vi var som fikk gå i disse godt preparerte sporene til personen foran oss. Han selv må ha hatt det blytungt i forhold …
2,5 timer etter turens oppstart tok vi igjen Sven. På dette tidspunktet hadde solen gjemt seg bak de mørke skyene, og snøen begynt å dale ned. Vi tok alle en pust i bakken før vi fortsatte veien mot toppen. Og nei, fremdeles ingen tanker om fjellvettregelen; «det er ingen skam å snu».
Dere vet den følelsen når man ferdes i et landskap med så mye snø og fjell og kneiker, og man helt mister kontrollen på hvor det er man tråkker hen … Selv merket jeg opptil flere ganger at jo nærmere vi kom toppen og høydemetrene, jo mer usikker ble jeg.

Etter nok en time i dypt og vått terreng kom vi til kneik. Eller det vil si at kneiken var jo fullstendig dekket av snø, så vi bare antok at det var en svær og ganske bratt stigning. I etterkant vet jeg forøvrig at antagelsen var korrekt.
Underlaget på kneika var en blanding av ujevnt, lyseblått, dypt, hardt og kompakt, med lite som tilsa hvor vi skulle gå for å unngå å falle ned i sprekker e.l. I tillegg virket det såpass bratt oppover at dersom noen av oss skulle miste fotfeste, kunne det få alvorlige konsekvenser. Sven var vel den eneste (viss jeg husker riktig) som på dette tidspunket begynte å stille spørsmålstegn til en eventuell fortsettelse av turen. Han foreslo at det kanskje var på tide å snu. Den fjåeste responsen min om at den som gir seg har tapt, er jeg ikke særlig stolt av nå i etterkant.
Etter flere greie skrubbsår, ett par heftige blåmerker, avrevne negler og nerver i høyspenn var vi omsider oppe på kneika. Det lille som vi klarte å tyde av hverandres ansiktsuttrykk var langt ifra oppløftende. Tåken hadde nå lagt seg som et tykt dekke rundt oss alle, og sikten oppover var lik null.

Kneika kan vel ses på som vendepunktet på turen (ja, bokstavelig talt faktisk), for det var vel først her at vi alle begynte å diskutere smartheten av en eventuell fortsettelse. Siden ingen av oss hadde vært på toppen av Skykula før, og derfor ikke visste hvor lenge det var igjen, valgte vi omsider å snu. Det bittersøte faktumet om det kun var 20 minutter igjen til toppen og at nedturen mot bilen ville vært på en asfaltert og trygg fjellvei, snakker vi ikke noe mer om. 
Realiteten traff meg som et hardt slag i trynet idét vi skulle begynne å åle oss seg nedover kneika igjen. Når min kjære tante i tillegg spør om hun kan be en liten bønn for oss alle innen vi starter, ja, da kjente jeg faktisk at det presset seg frem noen tapre tårer.

For å gjøre hjemturen så kort som overhodet mulig så kom vi oss trygt ned til bilen, nesten 6 timer etter oppstart!
Vel hjemme, etter en lang og god dusj, satte jeg meg ned foran pc`en, scrollet meg igjennom dagens feed på Facebook, og addet vår nye turkompis Sven til som venn. Han har per dags dato fremdeles ikke svart …

Tredje gangen jeg gikk rundturen om Skykula (andre gangen regnet det kattunger hele veien med en sikt på lik null) var nå sist søndag sammen med Gøran (min partner in crime). Utsikten til omgivelsene var betraktelig bedre underveis enn på de to forrige turene, og jeg fikk E.N.D.E.L.I.G sett litt av dette spektakulære fjellandskapet som alle andre skryter så fælt om.

STORE SKYKULA
Oppstart: Fra Bjerkreim sentrum følger man skilting mot Lauperak. Veiskiltet «Skykula» vil komme på høgre side etter ca 15 min kjøring. Stor parkeringsplass ved Skineldvannet i enden av veien
Tid: 3,5-4 timer inkl. pauser
Høyde: 906 m.o.h
Lengde: 11 km rundtur

Store Skykula er Bjerkreims nest høyeste topp, kun slått av Vinjakula
med en høydemeter. Dette er en godt merket rundtur som tar deg med igjennom et vakkert og vilt fjellandskap. På tross av ett par middelstunge kneiker/stiginger er dette en overkommelig tur for de fleste. Bildene er fra turen vår på søndag.


Her starter turen

Etter første stigning flater terrenget ut

Løypen er godt merket med røde prikker og varder

Den berømte kneika vår …

Flott fjellandskap

Her spiste vi lunch

Sammenklemte sjokolader er et must!

Siste stigning før toppen

Gøris og Golli på tur ♥

På vei nedover igjen

Fra turen vår i februar

Fra livstilssblogger til fjellgeit

Søndag 11 juni, og ett år siden siste innlegg på bloggerten. Fra den store Aloha-festen med gode venner har livet stort sett dreid seg om familie, venner, ferier og hverdagslige ting (note to self: ja, for så kort går det faktisk ann å oppsummere det. Man trenger liksom ikke å starte en livsstilsblogg om det hele – eller lille om du vil).
For faktumet er nemlig det at dersom man ikke er født som den neste norske versjonen av Kim Kardashian, eller den hårreisende Donald Trump for den saks skyld, så tror jeg at fælt få mennesker egentlig bryr seg om hva det er du lager til middag, eller om buksa du velger å ha på deg er rød eller blå …
Folkens, det har med andre ord gått helt i det samme hos meg den siste tiden, og som en klok dame engang sa til meg; «GODT er vel akkurat det!».

Lysten til å starte med bloggingen igjen fikk jeg fra noen av mine Instagram-følgere. Som flere av dere sikkert vet så har jeg, hovedsakelig sammen med tante, gått endel fjellturer den siste tiden, og da i etterkant postet noen bilder fra turene. Jeg har fått flere fine tilbakemeldinger, og noen av dere har i tillegg tatt kontakt for å få vite litt mer om de aktuelle turene. Kjempekjekt! Dette har inspirert meg til å ville fortelle mer – til litt fler. For kanskje kan akkurat JEG bidra til at litt flere av dere får opp øynene for friluftslivet, og alt det nydelige lekelandet vårt Norge faktisk har å komme med. Det er nemlig ikke lite, skal jeg love dere!

Jeg kommer til å prøve meg litt frem, poste ett par turer i uken, og se om dette er noe som dere liker å lese om. Kom gjerne med tilbakmeldinger på ting som kan gjøres annerledes. Turene som kommer til å være i fokus er de middels krevende til krevende. Visste dere forressten at dersom man ser bort ifra det faktum at fjellturer er hakket mer tidkrevende enn vanlige løpeturer, så kan ikke kaloriforbruket i sistnevnte sammenlignes. Siste tur vi var ute på kom en veninne av meg opp i nesten 2500 kalorier forbrent. Og er ikke det en sinnsyk bra bonus i tillegg til de flotte naturopplevelsene, så vet ikke jeg!

Første tur ut er en soleklar favoritt: FRAFJORDHATTEN
Kommune: Gjesdal
Tid:
6-7 timer inkl. pauser
Lengde: 16 kilometer (om man dropper veien mellom start og mål)
Merk: kart og kompass eller en lokal guide er nødvendig da turen går for å være umerket

Forutenom den annerkjente utsikten på toppen som dessverre uteble for vår del pga tåke, så var dette en turopplevelse i særklasse. Dette må være noe av det fineste Rogaland har å by på, for i løpet av rundturen (ja, man slipper å gå tilbake samme vei), opplever man så og si hele pakken; 815 høydemetre (1200-1300 totalt), et variert og spennende terreng, stupbratte fjellvegger og kneiker, brusende elver og frittfallende fosser, et majestetisk landskap, utfordrende stigninger, koselige fjellstier og hytter, utsiktspunkter som tar pusten ifra de fleste og idylliske små vann.

Rundturen starter ved samfunnshuset i Frafjord (hvitt, lite trehus). Noen velger å starte fra kaien og parkere ved Frafjord Camping, men man skal være klar over at denne veien er tøffere og mer utfordrende enn førstnevnte. Har man to biler tilgjengelig parkeres den ene ved samfunnshuset og den andre ved campingen (husk 50 kroner til parkering). Da slipper man den 4 km lange asfaltveien på returen.
Som de fleste andre fjellturer er inntrykkene vanskelige å forklare. De MÅ faktisk bare oppleves. Husk mat og drikke. Et saftig wienerbrød til kaffen er alltid med som motiverende tillegg i sekken min. God tur!

Løpesmerter

I fjor sommer så begynte jeg å løpe igjen for fullt. Eller det vil si for fullt, og betraktelig mye mer, enn hva kroppen min var vandt med å gjøre de siste 4 årene. Frem til da så hadde hovedprioriteringen min vært styrketrening, og det å skulle klare å få seg litt mer kjøtt på «stankelbena», som flere av de rundt meg ofte pleide å si.
Det skulle vise seg å bli en endringens dag for meg, og nok akkurat det lille ekstra som skulle til for at jeg valgte å legge om treningsregimet mitt. Episoden fant sted en vakker vårdag i mai (klisje eller ei), hvor jeg heseblesende og svært så tungpustende var på vei opp trappen på gymmet, for nok en ny styreøkt her. Den ubehagelige og lite tilfredstillende følelsen av å måtte kjenne at sin egen, i utgangspunktet så spretten kropp, hadde blitt seigere, tyngre, for ikke å snakke om betraktelig mindre bevegelig (til tross for flere stretching-økter i uken ved siden av), var ingen god følelse, og virkelig noe som jeg hadde gått kjent på i lang tid. Etter mitt hode, utelukkende et resultat av en altfor monoton og ensidig styrketrening. Jeg kødder ikke (og dere må gjerne le) når jeg sier det at innvendig så føltes det ut akkurat som de her kjempestore muskuløse bamsene som man ofte finner spradene rundt på de ulike gymmene, og som ser ut til å ikke klare å løpe en eneste meter med alt som de har å bære på (undertegnede skjønner forøvrig godt at det nok fra utsiden av ikke helt ble oppfattet slik).

Nei, på denne dagen, dere, så bestemte jeg meg faktisk for å ta handlingen i mine hender, og løpe meg en tur ute i det fri i stedet. Er det forressten for ærlig, og rett frem forklarende, å si det at hele løpeturen føltes som en evig stor og befriende orgasme … At følelsen av å ha trent innendørs med vekter i flere år, for så å komme ut i skogen og ordenlig få strekke litt på bena ga meg frysninger herfra og helt opp til månen …
Det kan nok sies at jeg ble relativ bitt av basillen, løpe-basillen som jeg så fint kaller det, og at ukedagene mine fremover (for ikke å snakke om månedene) ble fylt opp med kondisjonstrening utendørs, gjerne over lengre distanser og veldig ofte på bekostning av selve styrkedelen. Fra å ha vært en total anti-løper-styrke-elsker i veldig mange år, gikk jeg nå over til å utføre kondisjonsøkter på både 3, 4 og 5 ganger i uken. Og det var rett og slett DRITGØY!

Nå er det vel kanskje først i etterkant at man kan sette seg på sin skyhøye hest, være litt etterpåklok, og innrømme at det nok mest sannsynlig ikke var det smarteste sjakktrekket å begynne så brått. Hodet og den psykiske delen av meg var jo virkelig med fra begynnelsen av, men hva med resten … Hva med den sinnsykt betydningsfulle fysiske delen av kroppen min, og dens evne til å tåle de bråe og forholdsvis nye endringene …
Etter ca 2 måneder med kontinuerlig løping utendørs, så begynner smertene i leggene å gi seg til kjenne. De vonde og ubehagelig trykkende følelsene oppstod somregel alltid på baksiden/utsiden av leggen først, for så å bevege seg sakte men sikkert fremover etterhvert. Etter de ekstra lange og tidkrevende turene mine så kunne jeg opptil flere ganger finne meg selv liggende hjemme på gulvet, med tårer i øynene og isposer på begge bena. Kroppen min begynte virkelig å protestere. Det ble for mye – for raskt.
Jeg har absolutt ingen telling på hvor mange ganger jeg sa til meg selv at dette mest sannsynlig bare var midlertidig, og at dersom jeg nå bare holdt en stø kurs fremover, og fortsatte på akkurat samme måten, så ville smertene i aller høyeste grad bare forsvinne av seg selv. Kanskje burde jeg allerede her ha hevet blikket mitt litt mer når jeg først var på jobb, og tatt mer lærdom av sitatet som så fint stod skrevet på veggen – by Albert Einstein: «Insanity is doing the same thing over and over again, and expecting different results».
Det skulle dessverre gå langt flere måneder til før redningen viste seg for meg. Nå hadde smertene eskalert til både kneledd og hofte i tillegg.

Etter en solid leksjon og pep-talk fra en tidligere kollega av meg, så begynte jeg sakte men sikkert å innse galskapen oppi det hele. Vedkommende ga meg en ordentlig «skjennepreken» og oppvekker på hvorfor jeg mest sannsynlig hadde det så vondt. Det aller første som jeg ble bedt om var å skifte sko. Håpløsheten selv om det å klare å prestere og løpe på ett par med lette Nike treningssko, uten noe særlig demping i, kunne faktisk ikke understrekes nok. Variasjon var viktig. Det å ikke bare gjennomføre de samme løypene/rundene, på akkurat det samme underlaget, men å heller prøve å variere litt mer (asfalt var forøvrig HELT utelukket). At jeg videre måtte prøve å kombinere langkjøringen min med andre kondisjonsvarianter, slik som for eksempel kortere intervalløkter. Jeg ble også minnet på viktigheten av å forsette med styrkeøktene mine, og å huske på det at en god oppvarming er gull verdt uansett treningsform.
Tilslutt så ble jeg bedt om å trappe det hele ned, tilpasse løpemengden min til et nivå som kroppen for øyeblikket var komfortabel med, og heller øke på gradvis etterhvert.

I tillegg til alle disse gode rådene (som jeg forøvrig satt utrolig stor pris på), så kom jeg over en artikkel i et treningsblad, hvor en ekspert anbefalte å holde godt på varmen rundt legger og knær under løping. Og det sier jeg dere, at følelsen etter å ha løpt sin aller første løpetur med vedformulerte råd skrevet bak øret, nye sko og legg -og knevarmere på, kan faktisk ikke beskrives med ord. FOR en forandring og løpeglede igjen!
Varmerene tar jeg forøvrig alltid på ca 15 minutt før jeg skal ut og løpe, og holder både knærne og leggene mine komfortable.
Den dag i dag så løper jeg nok like mye intervaller (om ikke mer), som det jeg gjør lengre distanser, og lar absolutt ingenting skje på bekostning av selve styrkedelen. Leksen min lærte jeg dessverre på litt den ubehagelige og vonde måten, men forhåpentligvis så kan det kanskje hjelpe flere av dere til å ikke gå i den samme fellen som meg.
Det hører også med helt tilslutt å nevne det at fordi om dette er tips og råd som har hjulpet meg selv – i alle høyeste grad, så er det ikke dermed fast bestemt at det vil være noen fellesnevner for samtlige av dere. Smerter og problemstillinger knyttet til legger, knær og hofte er så utrolig dypt sammensatt, for ikke å snakke om individuelt ulike, at det ville være en stor feil av meg å skrive at det kom til å hjelpe dere alle.
Her kommer noen bilder av skoene som jeg bruker å løpe på den dag i dag, i tillegg til de gode og varme beskytterene. God torsdag, kjære lesere ♥.

Løping4 Løping3Løping2Løping1Løping
Asics GT-1000

Kjære nyttårforsetter

«Velger du riktig farge på druene» … Hmm, den spørrende overskriften i artikkelen som dukket opp foran meg var like sjokkerende som den var uventa. Jeg husker at jeg klødde meg i hodet, undret meg fælt, på hvilken målgruppe som informasjon var ment til å tiltrekke. Var den til meg, den treningsglade og relativ sunne jenta på 31, som absolutt ikke har problemer med å la unødvendig prat fra media prelle av på kroppen. Eller var den til de mer desperate «nyttårforsetterne». De som for tiden er supergira og mottakelige for så og si all informasjon som blir servert, og som allerede kjemper en kamp mot en ny og forbedret livsstil og kvalitet.
Den spesielle ironien over å måtte finne seg selv på sofaen med en solid dose Fjordland risengrynsgrøt på tallerkenen, mens man samtidig leser om hvilke druer som skal være sunnest å kjøpe butikken, kan faktisk ikke beskrives. Selv om jeg nå har lært meg at det er de blå druene som inneholder det kraftige antioksidantet resveratrol, som visstnok skal være best for hjertehelsen, så skulle jeg nok heller ha hatt meg frabedt fra slike medieoppslag som dette med tanke på egen hjerterytme.

Rett opp en hånd de av dere som har planer om å komme i bedre form, og spise litt sunnere og mer variert i 2016 … Jeg skal love dere at dere ikke er alene. Ser man for eksempel kun de som jeg har omgang med til daglig, ser blir intervjuet på tv eller leser om i media, så sier jo samtlige akkurat det samme. Somethings never change, right!
I det siste så har jeg brukt noen timer på å fundere litt rundt dette med trenings -og livsstilsforseter, og hvorfor det hele egentlig ser ut til å være relativt periodebasert. Måneder som for eksempel januar, rett før eller rett etter sommerferien, er gjerne de som går igjennom hos folk flest. Men hvorfor? Skjønner ikke vedkommende at han/hun var like usunn, småfeit og lubben i november og desember også …

Selv så tror jeg rett og slett at man gjør seg selv til en slags brikke i mengden. «Folkemengden», som jeg så fint har fått med meg at det heter, og som består av folk flest (les: «normalen»), med media helt fremme i føringen. Man ender rett og slett opp med å gjøre akkurat det samme som alle andre. Det samme som kollegaer, venner, familiemedlemmer og kjendiser. Man stopper opp, slutter å tenke selv, og følger heller den trygge og «riktige» strømmen. Strømmen som etter min mening er på god vei til å trekke hele den norske livskvaliteten rett i dass, men som likevel er fullstendig akseptert i samfunnet.
Nå i januar så kommer tiden der hvor man blir bombardert. Bombardert av alle mulig slags sunnhetstips og livsstilsråd, og hvordan vi på best mulig (for ikke å snakke om raskest mulig) måte kan komme oss i bedre form. Ordene som «komme i gang» og «kickstarte det hele» går gjerne igjen. Det undres meg dog, om noen av dere har hørt om den treningsglade mannen fra Øvre Eiker, som klarte å kickstarte alle treningsøktene sine i 2015 … IKKE jeg heller!

Enden på visa blir dessverre for mange av oss der ute at vi gaper over litt for mye samtidig, og i stedet graver vår egen grav (i noen tilfeller bokstavelig talt). Man ender opp med å miste all motivasjonen nesten før man har fått begynt, og frarøver seg selv muligheten nok en gang til å komme i sitt livs beste form. En person som gjerne realistisk sett ikke klarer mer enn 2 treningsøkter i uken, vil i januar mest sannsynlig kaste over på både 3 og 4 i stedet (HEY, det er jo nyttår og på tide med en ordentlig kickstart), og dessverre ende opp med å måtte se skuffelsen rett inn i øyet.
Setter man seg ned og tenker litt fornuftig over det hele, så sier det seg nesten selv at dersom man både skal begynne med en ny forbedret livsstil, klare å forholde seg til helt ukjente rutiner på hverdagslige ting, og i tillegg være vid åpen for all ny informasjon som blir servert fra media ved siden av …. ja, da vil det på et tidspunkt ikke bli annet enn en kjempestor bråstopp (eller skal vi heller si «kickstopp») for selv den beste utav oss. Må faktisk ærlig innrømme at jeg har passe stor medfølelse for den enslige, litt utrente sjelen der ute, som i et totalt kaos av lovord og forskning og unyttig informasjon, egentlig bare ønsker seg å komme i litt bedre form.
Under så har jeg laget til noen punkter som jeg selv mener kan være til hjelp for de av dere som ønsker seg en langvarig livsstilsendring. Hele nøkkelen tror jeg ligger i det å kunne gi selv en aldri så liten smakebit. En liten smakebit på hvordan det hele ville kjennes ut – å være i en fysisk bra form, som etter min mening er en følelse såpass innbydende og god at den etterhvert vil bli tusen ganger mer avhengighetstrengende enn en lys sjokoladeplate.

Punkt 1. Sett deg et overkommelig mål, og tenk langsiktig. Det hjelper lite hva kollegaen som sitter ved siden av deg på jobb, eller treningseksperten i bladet ditt hjemme, sier at du bør gjøre dersom det ikke er realistisk for deg. Sett deg ned, vær helt ærlig med deg selv, og finn ut nøyaktig hvor mange ganger i uken som er oppnåelig. Videre så ønsker jeg at du deler dette antallet på to (altså en halvering), iallefall for et par måneder. Husk at selv om du for øyeblikket er suuuuuuuupergira på å komme igang og foreta endringer, så vil det komme dager der hvor du vil prise deg lykkelig for at du ikke gikk så mye hardere ut fra starten av.

Punkt 2. Få deg en ordentlig plan. Uavhengig av om det er kondisjonen, styrken eller kostholdet som skal forbedres, eller en gyllen kombinasjon for den saks skyld, så trenger man at det foreligger en plan. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har sett de ivrige «nyttårsforsetterne» komme inn på gymmet, ta seg et raskt overblikk og konkludere med at alt av apparater allerede er opptatt, og i stedet ende opp på «bakrommet» med noen lette situps kun for syns skyld. Viktigheten av å ha med seg en plan (eventuelt en reserveplan for de som trenger det), i tillegg til å virkelig gjennomføre det hele, kan ikke undertrekes nok.

Punkt 3. Forvent resultater. Noe av det viktigste med en plan eller en målsetting er vel å kunne forvente at det skjer endringer. At tiden og energien som man legger ned ikke bare er som tapt for vinden, men at man virkelig får noe igjen for innsatsen. For meg så handler det mye om akkurat dette. Om motivasjonen og mestringsfølelsen som det gir av å se at ting ordentlig fungerer. «Insanity is doing the same thing over and over again and expecting different results» – Albert Einstein.

Punkt 4. Kostholdet er livsviktig (!!), men du må slutte å sette deg selv så sinnsykt strenge regler og grenser. Kutt ut de knallharde diettene og «heksekunstene», og fokuser heller på å lage god, gammeldags husmannskost fra bunn av. Farmor sa ofte da jeg var liten at dersom man spiste opp alle grønnsakene som var på tallerkenen, så ville man etterhvert motta en gevinst. Helsegevinst, har jeg funnet ut av at hun mente i ettertid.

Punkt 5. Ikke tro på alt du leser. Husk at mediene og all informasjonen som de pøser ut først og fremst er ment for å selge, og IKKE nødvendigivis for å komme helsen til Ola Nordmann til gode. Velg å la deg bli inspirert av de menneskene som du selv mener har noe fornuftig å komme med, og eliminer bort alt det andre fjaset.

Hågå8
LYKKE TIL!

Et treningsprogram

God «ulykkesdag»! (les: fredag den 13). Det er ikke så ofte at jeg skriver om noe treningsrelatert her på bloggen, men i går kveld da jeg satt og skrollet meg litt igjennom alle de ulike typene kategoriene her inne, fant jeg plutselig ut at det manglet en solid dose med innhold, og at det var relativt store avvik, i opptil flere av de. Kategorien «hverdagsliv» hadde for eksempel hele 85 ulike innlegg, mens kategorien «trening» kun hadde 6 …. Og dette henger jo ikke helt på greip, dere, først og fremst fordi at jeg vet at treningen har en såpass stor betydning og er en så utrolig viktig del av den «hverdagslige meg», både jobbmessig men også helt privat.
For de av dere som driver med styrketrening til vanlig, og som samtidig holder dere litt oppdatert på hva som skjer innen treningsfronten på de ulike sosiale medier, vet at det allerede finnes hundre-tusener av ulike styrkeprogrammer som man kan opphente og laste ned. Selv om jeg nok dessverre langt ifra kan gå for å være blant de mest erfarne hobbyløfterne på gymmet, så har jeg allikevel rukket å fått teste ut en god del av de ulike treningsprogrammene som faktisk finnes der ute. Og det er nok slik med meg som med så veldig mange andre også, at man gjerne kommer til det punktet i selve treningen hvor man føler at det alltid vil være spesifikke øvelser og sammensetninger som fungerer hakket bedre enn hva alle andre gjør, uansett hvordan man vender og vrir på flisa. Selvfølgelig vil det alltid finnes de typer styrkeøvelser som såpass grunnleggende og mektige i seg selv, at selv de beste coachene i hele verden aldri ville kunne klare å finne opp like gode alternativer til. Det er kanskje stygt å si det, men noen ganger så må jeg faktisk bare le, når jeg treffer på alle de her super-rare treningsfreakene rundt forbi, som bare er så fullstendig overbevist om at de skal finne opp «kruttet» litt på nytt. Det er plutselig ikke grenser for hva noen mennesker lenger velger å mekke sammen – og videre kalle for en god variant av baseøvelsen knebøy ….

Trening er som de fleste av dere allerede vet utrolig individuelt, og det treningsprogrammet eller den løpeøkten som kanskje fungerer flesk for meg, trenger ikke nødvendigvis å ha akkurat samme effekt på deg. Her er vi forskjellige – og det tror jeg egentlig er veldig viktig å forstå. Det finnes bokstavelig talt et helt hav av ulike påvirkende faktorer som spiller inn når det kommer til selve treningseffekten og resultatet generelt, og er det noe som jeg definitivt har lært meg opp gjennom årene med dette, så må det være det at selve treningsdelen hvor man faktisk befinner seg fysisk aktiv, egentlig spiller en relativ liten rolle i det store og det hele enn hva folk faktisk tror …

Fullkroppsprogrammet som jeg har tenkt til å dele med dere i dag, er lagt opp til 3 ganger i uken, og baserer seg på de store effektive (og grunnleggende) baseøvelsene våre. Her bruker man langt flere muskelgrupper per øvelse enn hva man typisk ville gjort i en mer isolerende versjon, og bidrar på denne måten til å effektivisere hele økten, for ikke å snakke om tiden, når man først er på trening. Hver økt i programmet inneholder 8-9 ulike øvelser, med 1 aktiv hviledag lagt inn imellom hver av de. Selv kombinerer jeg dette programmet med 2 ekstra løpeøkter i uken, i tillegg til 1 times pilates.
Jeg kommer til å ta det som den største selvfølgelighet at for de av dere som nå allerede har bestemt seg for å teste det ut, GODT er inneforstått med de ulike tekniske ferdighetene i forkant. For å se demonstrasjoner av de ulike øvelsene, er det bare å klikke seg inn på de.
Riktig god fornøyelse, – og hold meg gjerne oppdatert i form av tilbakemeldinger dersom dere tester det ut!

Dag 1
Knebøy 4 (sett) x 5 (repetisjoner), 2 min pause mellom hvert sett
Hip trust 3 x 8, 1 min pause mellom hvert sett
Chins 4 x ? (se forklaring under), 2 min pause mellom hvert sett
Benkpress 4 x 5, 2 min pause mellom hvert sett
Enarms roing 3 x 8-10, 1 min pause mellom hvert sett
Skulderpress 3 x 8, 1 min pause mellom hvert sett
Facepull 2 x 15, 45 sek pause mellom hvert sett
Supersett roll-out 3 x 8-12 / siderotasjon 3 x 10, 45 sekund pause mellom hvert supersett

*Chins: Alle sett utføres med så mange antall repetisjoner pr sett som du klarer. Målet er å kunne øke med én repetisjon mer i ett av settene for hver kommende nye uke.

Dag 2
Markløft 4 x 5, 2 min pause mellom hvert sett
Bulgarsk utfall 2 x 8, 1,5 min pause mellom hvert sett
EDT-15 min chins / dips (se forklaring under)
Supersett pushups / roing 3 x 10, 1,5 min pause mellom hvert supersett
Supersett biceps 3 x 10 og triceps 3 x 8, 1 minutt pause mellom hvert supersett
Omvendt flyes 2 x 15, 1 minutt pause mellom hvert sett
Planken 3 x ? sek/min, 1 min pause mellom hvert sett

*EDT-15 min chins / dips: utfør så mange antall repetisjoner med chins og dips som du klarer ila den angitte tiden. Unngå å bli altfor ivrig ifra starten av (les: spar på kruttet), og husk å noter ned alle de utførte repetisjonene pr øvelse underveis. For hver ny uke skal du kunne øke det totale antallet repetisjoner med én (dvs én mer i enten chins eller dips).

Dag 3
Knebøy 3 x 8, 1,5 min pause mellom hvert sett
Supersett strake markløft 3 x 8 / rygghev 3 x 8, 1,5 min pause mellom hvert supersett
Benkpress 2 x 8, 1,5 min pause mellom hvert sett
Dips 2 x 8, 1,5 min pause mellom hvert sett
Eksentrisk pullups (legg på ekstra belastning dersom egen kroppsvekt blir for lett) 3 x 5, 2 min pause mellom hvert sett
Roing 3 x 8
Facepull 2 x 15, 45 sek pause mellom hvert sett
Supersett roll-out 3 x 8-12 / siderotasjon 3 x 10, 45 sekund pause mellom hvert supersett

En annerledes variant til den tradisjonelle planken

 

 

 

 

 

Hverdagsliv

Hei og hopp og riktig GOD MANDAG, folks! Er det bare meg, eller er det flere av dere der ute som også føler seg velsignet og privligert over det nydelige høstværet som vi har nå til dags? Her på Jæren har vi jo streng tatt hatt strålende solskinn og ingen vind nå i over en uke snart, og DET er jammen meg ikke særlig hverdagskost her til lands iallefall.
På fredag fylte jeg år, og ble 31, men siden Gøran allerede har bursdag nå til uken, legger vi like så greit feiringene våre litt sammen, og inviterer inn til familieselskap førstkommende søndag i stedet. Jeg har faktisk tenkt å prøve meg på en helt ny sjokoladekakeoppskrift for anledning, så her er det bare å glede seg til bilder m.m.

Ellers så holder vi på med prosjekt utvidelse av p-plass og gardstun for tiden, så i helgen har pappa og Gøran stått på som noen ordentlige helter, og jobbet sammenhengende i flere timer med planneringsarbeid og forberedelser til selve steinleggingen. Kan tro de er fine å se på. Pappa, som på sin side nok alltid har vært relativ handyman av seg, og er vandt med å gjøre mesteparten av disse praktiske tingene sine selv, fungerer som en god motivator og stødig veileder for Gøran, som nok kanskje trenger litt ekstra «kjøtt på beinet» før han kan kalle seg for en viderekommende alt-mulig-mann. Personlig så tror jeg nok at han setter veldig stor pris på å ha med seg en såpass trygg og god svigerfar som akkurat dette, som faktisk gidder å bry seg og være tilstede når han først trengs et sted.

Under kommer noen bilder fra gårsdagens lille fjelltur, som jeg hadde sammen med pappa, mamma og prinsesse Sofie. Siden samtlige av oss voksne allerede hadde lagt planer for senere på dagen, reiste vi kun en liten 5 minutters kjøretur opp til Lyefjell, og gikk litt rundt omkring i løypene her. Føler jo nesten at jeg sitter inne med noen slags abstinenslignende tendenser etter å ikke ha fått vært ute på fjelltur siden begynnelsen av denne måneden. Neste helg har jeg bestemt meg for at jeg definivt skal ut og gå igjen, og håper at været holder seg sånn halvveis til det.

Lyefjell7
Morfar og «Soffen»


LyefjellLyefjell3
Fina mammå mi ♥

Lyefjell2Lyefjell1Lille luringen vår

Kun en liten rundtur

GOD SØNDAG – og for et herlig turvær, dere! I dag hadde jeg bestemt meg for at jeg ville ta med meg min kjære pappa og Gøran med ut på tur, men siden førstnevnte visstnok skulle rekke en Vikingkamp i Stavanger klokken fem (forstå det den som kan), og derfor måtte være hjemme til ca klokken tre, ble det kun en liten rundtur helt i nærområdet i stedet.
Siden Lyefjellet er kjent for å være et populært turområde hvor man kan få følelsen av å være litt til «fjells» på tross av stedets sentrale beliggenhet, så ble det faktisk hit i dag – etter en liten tur innom graven først vel og merke. Synes alltid at det er så vedmodig og trist når man skal besøke de kjære besteforeldre sine som ligger her. Det blir liksom en slags vond påminner om alt det fine som man hadde før, men som nå ikke er her lenger. Både mormor og morfar var jo en kjempestor del av livene våre i veldig mange år, så klart at dette her er tøft – og veldig tungt å fordøye ennå. Jeg savner de ♥.

GravenFra Bryne følger dere skiltning til Lye og Ålgård, og fortsetter videre på Ålgårdsveien forbi innkjørselen til Lyefjellet. Etter Larheia og skiltet til Undheim kommer dere til en relativ bratt bakke like etter en sving. Her tar dere oppover til venstre, fortsetter videre gjennom gardstunet, og parkerer på parkeringsplassen helt i enden av veien.

Njåfjellet Njåfjellet3
Njåfjellet2Hvorfor pappa og Gøran valgte å starte turen sin i helt motsatt retning enn hva selve løypebeskrivelsen på nett tilsier, vet jeg dessverre ikke, men personlig så oppfordrer jeg sterkt alle dere andre til å holde dere til den riktige løypeanvisningen dersom dere eventuelt legger ut på denne turen.

Njåfjellet6 Njåfjellet7 Njåfjellet8Med oppstart fra Åsen og parkeringsplassen følger dere grusveien bortover til der dere kom fra i sted, og tar av til høgre oppover mot fjellkjeden av Lyefjellet like før dere kommer til gårdstunet. Etter ca 10-15 minutters gåing kommer dere etterhvert til et skiltet kryss. Her velger dere retningen mot «Varden» – Lyefjellets høyeste topp (274 m.o.h).
Tilbakeveien mot det første skiltede krysset følges i de samme fotsporene, men nå skal dere videre i retning mot «Ulvatjørna».

Litt kluss i løypen hører jo selvfølgelig alltid med

Langs østsiden (høgresiden) av Ulvatjørna kommer dere etterhvert til en opptrampet bålplass. Her følger dere demningen over vannet, og bruker videre litt «sunn fornuft». Siste stopp for turen er nemlig Njåfjellets aller høyeste topp, Prekestolen (må for all del ikke forveksles med Preikestolen – LOL), men stien bortover hit er relativt dårlig merket. Når dere er kommet over den andre trappeovergangen etter demningen, vil dere kunne se at landskapet åpner seg. Toppen av Prekestolen vil nå komme frem til syne på deres høgre side.

Njåfjellet14 Njåfjellet12Njåfjellet13På grunn av dette (!!!) som lå og solte seg så fint i gresset på vei oppover mot toppen av Njåfjellet, valgte jeg droppe den beryktede utsikten (som jeg forøvrig hadde gledet meg til), og heller stille meg oppå den største steinen som jeg fant nede ved vannet i stedet, og se på at mennene gikk opp. Men for all del, utsikten var jo temmelig bra her hvor jeg stod også.

Veien tilbake til bilen og parkeringsplassen går forbi den samme bålplassen som dere passerer tidligere på turen, videre bak med fjellknausen her, og nedover langs stien mot Jæren Skogslag sine grusveier/kjerreveier.
Rundturen alt i alt tar ca 2 timer, og er knappe 5,7 km lang. ENJOY!

Njåfjellet11 Njåfjellet10
En Norges-lefse delt på tre, takk

Njåfjellet4 Njåfjellet5Njåfjellet9
Han kalte seg «Gunvald» – en riktig så koselig kar

 

En real styrkeøkt

Hei og hopp, sprekinger! Håper dere har hatt en fin helg, og at uken deres har startet bra! Jeg og tante Berit har vært ute på nok en fjelltur sammen, og personlig så synes jeg nok at dette har vært den desidert tyngste og aller mest krevende til nå. Turen i seg selv tar ikke mer enn 2-3 timer (inkl. pauser), men er et ordentlig blodslit spesielt fra bunn til topp. Siden det ikke en rundtur, ender man dessverre opp med å gå samme bratte veien ned som den man gikk opp.

Turen har fått kallenavnet «Hågå», og har sin oppstart like ved den store parkeringsplassen ved kraftstasjonen i Oltedal. En skulle jo selvfølgelig tro at denne her ville være relativ enkel å lokaliser, men allerede her klarte vi selvfølgelig å rote det litt til for oss selv. Tror vi endte opp med å kjøre igjennom Oltedal sentrum hele tre ganger, før vi endelig klarte å finne ut hvor det egentlig var at vi skulle parkere hen. Bare kall oss for «the Dreamteam».

Fra Ålgård og utover følger dere skiltning mot Oltedal, og kjører i ca 20 min. Deretter tar dere av til høgre ved den andre skiltningen til Oltedal (rett etter butikken/spisestedet som ligger langs veien), og fortsetter til høgre enda engang. Dere befinner dere nå midt i sentrum av Oltedal (forstå det den som kan). Herfra kjører dere videre i ca 15 sekunder før dere kommer til en skilt stående «Moen» på. Her tar dere inn til venstre. Parkeringsplassen og kraftstasjonen ligger nå rett fremfor dere litt lenger nedi gata.

HågåDet første kvarteret av turen er relativt dårlig merket. Fra parkeringsplassen skal dere følge veien som går inn til venstre, over broen og oppover langs traktorveien, like nedenfor selve kraftstasjonen og vannutløpet.

Hågå1
Hågå2Et lite skilt skal etter snaue 15 min dukke opp på deres venstre side og angi en videre retning av turen. Problemet vårt her var bare det at vi gikk helt i våre egne tanker, dypt engasjerte i alle de gode samtaleemnene våre for dagen, og endte selvfølgelig opp med å gå RETT forbi hele skiltningen (arghh!!). Resultat ble som forventet litt kluss og tull i den ellers så «nøye planlagte» løypen, og en 30 minutters ekstra lang omvei.
Etter å ha snudd og gått tilbake for å prøve å finne dette her berømte lille skiltet vårt, tror jeg ikke det var noen oss som helt skjønte hvordan det skulle være mulig å ha oversett og gått forbi akkurat dette stedet her …..

Hågå4Etter nesten 50 minutters gange allerede, og før turen vel egentlig i det hele tatt hadde fått startet på ordentlig, bestemmer tante Berit seg for at hun er sulten og trenger litt påfyll av energi. Jeg ler godt der hvor jeg står for meg selv litt i bakgrunnen og tenker at dette her bare er så TYPISK oss, det!
Nå har solen Nelly endelig kommet seg frem, det har helt sluttet å regne, og alt ligger vel mer eller mindre perfekt til rette for en ordentlig fin tur videre.

Hågå3
Stigningen oppover fjellet begynner relativt brått (og bratt), og fortsetter bortimot slik hele veien til topps. Lørdagens løype er definitivt ikke noen kjære mor, dere, og setter både pusten og kondisjonen på en solid utholdende prøve. I tillegg så gir den også både lårene og leggene en ordentlig god styrkeøkt. Terrenget oppover er dog ufattelig flott og trolsk å bevege seg i, og er absolutt verdt noen minutter med beundring innimellom alle hetetoktene.

Hågå5 Hågå6 Hågå7 Hågå8
Etterhvert som man nærmer seg toppen, kan man merke høydemetrene både i form av små tette dotter i ørene, men også i form av syren som nå etterhvert begynner å la seg kjenne nedover store deler av bena. Tante Berit slutter faktisk aldri å imponere meg, for denne fysisk sterke fjellgeita her gir seg nemlig sjelden, og klarer på sin helt egen måte å opprettholde det gode pågangsmotet sitt oppover gjennom hele løypa. Litt kred til pt`en hennes selvfølgelig for litt ekstra god motivasjon underveis i terrenget da 😉

Etter 1 time med bratt oppstigning, flater terrenget ut, og landskapet åpner seg. Denne spektakulære utsikten som vi til nå bare har hørt rykter om tidligere at skal være så bra, er bare noen få meter unna oss – og spenningen stiger.

Hågå13
Vel fremme på toppen av «Hågå» er inntrykkene og impulsene både ubeskrivelige og mektige på en gang. I turbeskrivelsen av løypen i forkant hadde jeg lest at alle inntrykkene som man kom til å oppleve ila denne turen, ville være relativt vanskelige å skulle gjenfortelle til de som fysisk ikke har vært tilstede, og dette må jeg nesten si meg enig i. Videosnurten som jeg har laget til dere under får kanskje ikkje frem absolutt hele tilstedeværelses-følelsen som vi kjente på kroppene våre når vi stod der på toppen, men gir forhåpentligvis en liten pekepinn på hva dere kan ha i vente som kommende Hågå-besøkende.

Nok en gang sitter jeg igjen med noen fantastiske naturopplevelser som jeg kan putte nedi ryggsekken min, og ta med meg videre i livet. TAKK så mye for denne gang, kjære turkompis og beste tante Berit mi! ♥.

Hågå14
Hågå12Hågå11