Galdhøpiggen

Fra plomme-ranker i vakre Hardanger (ref. forrige blogginnlegg) gikk turen videre til Lom og ærverdige Røisheim Hotell. Fra Lofthus er dette er kjøretur på ca 6 timer. Gjør dere som oss og forviller dere oppover den 3,2 mil lange fjellstrekningen, Tindevegen, som går fra Øvre Årdal til krysset ved Turtagrø Hotell, får dere i tillegg en opplevelse for livet og ca 10 minutter på kjøre-sparekontoen. Alternativet er å ta ferjen Mannheller-Fodnes til Kaupanger (Sogn og Fjordane) og følge riksvei 55 til Lom.
Planen var å ankomme Lom mandag ettermiddag, for så å gå Galdhøpiggen dagen etterpå, men p.g.a sterk vind i området ble turen forskøvet til onsdagen. Litt uheldig for oss med tanke på den planlagte turen til Besseggen på torsdagen, men som vi sier så fint på norsk; været får man ikke gjort noe med! 
Her kommer turen vår til Norges Høyeste fjell.

GALDHØPIGGEN
Oppstart: Spiterstulen Turisthytte
Tid: 5-7 timer inkl. pauser
Høyde: 2469 m.o.h
Lengde: ca 10,6 km

Turen til Galdhøpiggen kan gjøres på flere måter. Fra Juvasshytta går man i grupper på 10-15 personer, via Styggebreen, med følge av guide. Dette tar normalt 6-7 timer t/r inkl. pauser.
Vi, derimot, valgte å gå fra Spiterstulen Turisthytte. Her tar man seg oppover på egen hånd og følger de røde t`ene.
Den første timen går rett opp – bokstavelig talt, på et underlag som er en blanding av sti, fjell og steinknaus. Skal man få pusten igjen her må man faktisk stoppe helt opp, for dette er krevende – iallefall i vanlig turtempo.
Etterhvert (og her skulle jeg nok ønske at det flatet litt ut) ble det stadig brattere, i tillegg til at det steinete underlaget ble dekket med snø. Heldigvis er sporene såpass tiltråkka og harde, at man unngår den her supertunge og nedsynkende følelsen.
Løypen fra Spiterstulen tar for seg ikke bare én, men hele 3 ulike topper. Den første man kommer til er Svellnose – ca 2 timer etter oppstart. Været her oppe var tåkete med ca 2 minusgrader, og bortsett fra noen få kornete fjellrygger, var hele området totalt dekket av snø – mye snø.
På vei mot den andre toppen, Keilhaus, tok vi igjen noen svensker. Her slo vi av noen svenskevitser (haha), og dannet hale til toppen.

Pigghytta, som den så fint heter, kom like brått på oss alle og var et fantastisk syn etter den siste tøffe stigningen. Mestringsfølelsen som kjentes av å befinne seg på toppen av Norges høyeste fjell, 2469 m.o.h, kan faktisk ikke beskrives. 
Etter litt bildeknipsing og bevismateriell på at vi hadde vært der, tok vi en tur innom hytta. Bak disken stod Espen, «piggbuaren», som faktisk BOR her oppe i sommermånedene for å ta imot alle turistene. Tenke seg til, mutters alene på 2469 høydemetre, i en liten hytte og i all slags vær. DET. HADDE. IKKE. VÆRT. MEG – for å si det sånn! Her koker han kaffe med vann fra smeltet snø, selger pølser og diverse andre småsaker.

Turen nedover til Spiterstulen igjen var dritkul, og gikk delvis på bena og delvis på rumpa. Jeg og tante fant de bratte, harde renningene som folk foran oss hadde laget, og suste nedover på kun turbuksa (ikke spør meg hvordan denne ser ut i baken i dag …) Det tok oss i underkant av to timer før vi var nede ved bilen igjen.
For en KJEKK, KREVENDE og OPPLEVELSESRIK fjelltur vi hadde vært ute på!

Første fjelltopp i sikte; Svellnose

Tante Bibbiluis i føringa!

På vei nedover igjen



Spiterstulen i bakgrunnen

Dronningstien

I går kom jeg hjem fra tidenes ferieuke sammen med Gøran og tante Berit. Med ett mål for øyet; å oppleve mest mulig av landet vårt og dets vakre natur, kjørte en fullastet Audi A7 ut fra Eivindsholen sist lørdag.  
Denne ferietypen har vært på min ønskeliste så lenge jeg kan huske. Det å få oppleve mer av kongeriket vårt Norge, de kjente severdighetene som vi kun hører om på tv, de koselige tettstedene med sin helt spesielle sjarm, de bortgjemte restaurantene med lokale råvarer i særklasse …. ja, alt det særegne som gjør at folk langveis fra kommer for å oppleve.

Før vi reiste satte vi oss fire fjellturer som mål. Overnattingsstedene og kjøreruten ble mer eller mindre lagt opp etter disse.
Turens første stopp var i nydelige Hardanger (Lofthus). Fra Bryne er dette en kjøretur på cirka 4,5 timer. Her bodde vi på Lofthus Camping – i en hytte som virkelig satte standarden min for fremtidig camping! 

 
DRONNINGSTIEN
Oppstart: Fra Lofthus Camping tok vi taxi til parkeringsplassen mellom Røthe og Heng. Da ender man opp på campingen igjen ved turens slutt.
Tid: 6 timer inkl. pauser
Høyde: 1100 m.o.h
Lengde: cirka 17,5 km
Merk: bratte og lange grusveier, både ved oppstart og slutt, kan by på problemer for de med dårlige knær e.l.

Dronningstien ble offisielt åpnet av H.M Dronning Sonja i juni 2013. Dette er en godt merket tursti som sies å være en av dronningens favoritturer.
Fra parkeringen mellom Røthe og Heng går det bratt oppover på privat traktorvei. Selve Dronningstien starter noen kilometer lenger oppe.

En vandring på Dronningstien byr på spektakulær fjordutsikt over Hardangerfjorden og flott utsyn mot Folgefonna. Den går også gjennom de kjente Munketreppene på veien nedover igjen. Munketreppene består av cirka 600 trappetrinn, laget av lokale munker helt tilbake til 1200-tallet. Stien har nesten «alt» og kan ses på som Hardanger og Fjord-Norge i et nøtteskall (tekst hentet fra hardanger.no sine sider).


Stien er merket med blå D`er (som i Dronning …)

På toppen der oppe var vi


På vei nedover og rett før treppene ligger Nosi

Munketreppene

 

Store Skykula

The Big Cloud Bullet som den sikkert ville blitt oversatt til på google. HVOR skal jeg begynne …
Mitt første møte med den Store Skykula var i slutten av februar. Jeg og tante skulle ut på årets første fjelltur, og guuuuuuu som vi gledet oss!
Turen vår startet ca 500 meter fra den opprinnelige oppstarten og parkeringen. Veien innover var ikke blitt brøytet og fullstendig dekket av snø og is. Synet av det overraskende hvite landskapet (ja, for der hvor vi kom fra var det helt bart …) husker jeg enda kom som et lite sjokk på oss begge.
Solen skinte, humøret var på topp, og vi var klare for å starte på rundturen.

Jeg kan enda kjenne rester av blodsmaken som satte seg i munnen etter de umenneskelig tunge benløftene vi brukte for å komme oss opp den første stigningen. Med snø til langt over knærne tror jeg vi satte en personlig første-rekord på rundt 1 time (den første stigningen skal i utgangspunktet ikke ta mer enn 20-25 minutter). Vi var begge gjennomvåte av svette og helt tapte for krefter. Og det slår meg liksom, gang på gang nå i etterkant, hvorfor det ikke allerede her ringte en bjelle om at en fjelltur under disse forholdene kanskje ikke var det smarteste å finne på – for to «stødige» vandrere som oss selv ….
Etter litt påfyll av energi gikk turen videre. Vel oppe fra den første stigningen flater terrenget ut, og foran oss åpnet det seg nå et praktfullt vinterlandskap. Motivasjonen fikk seg i tillegg en ekstra boost da vi plutselig oppdaget nyspor i snøen. Langt der fremme kunne vi skimte en skikkelse. Den ironiske samtalen oss imellom om hvem i alle dager det var som var ute å gikk i dette føret her, kan ikke etterpåklok-gjøres nok!

Minuttene og kilometrene forsvant sakte men sikkert under oss. Vi snakket ofte om hvor heldige vi var som fikk gå i disse godt preparerte sporene til personen foran oss. Han selv må ha hatt det blytungt i forhold …
2,5 timer etter turens oppstart tok vi igjen Sven. På dette tidspunktet hadde solen gjemt seg bak de mørke skyene, og snøen begynt å dale ned. Vi tok alle en pust i bakken før vi fortsatte veien mot toppen. Og nei, fremdeles ingen tanker om fjellvettregelen; «det er ingen skam å snu».
Dere vet den følelsen når man ferdes i et landskap med så mye snø og fjell og kneiker, og man helt mister kontrollen på hvor det er man tråkker hen … Selv merket jeg opptil flere ganger at jo nærmere vi kom toppen og høydemetrene, jo mer usikker ble jeg.

Etter nok en time i dypt og vått terreng kom vi til kneik. Eller det vil si at kneiken var jo fullstendig dekket av snø, så vi bare antok at det var en svær og ganske bratt stigning. I etterkant vet jeg forøvrig at antagelsen var korrekt.
Underlaget på kneika var en blanding av ujevnt, lyseblått, dypt, hardt og kompakt, med lite som tilsa hvor vi skulle gå for å unngå å falle ned i sprekker e.l. I tillegg virket det såpass bratt oppover at dersom noen av oss skulle miste fotfeste, kunne det få alvorlige konsekvenser. Sven var vel den eneste (viss jeg husker riktig) som på dette tidspunket begynte å stille spørsmålstegn til en eventuell fortsettelse av turen. Han foreslo at det kanskje var på tide å snu. Den fjåeste responsen min om at den som gir seg har tapt, er jeg ikke særlig stolt av nå i etterkant.
Etter flere greie skrubbsår, ett par heftige blåmerker, avrevne negler og nerver i høyspenn var vi omsider oppe på kneika. Det lille som vi klarte å tyde av hverandres ansiktsuttrykk var langt ifra oppløftende. Tåken hadde nå lagt seg som et tykt dekke rundt oss alle, og sikten oppover var lik null.

Kneika kan vel ses på som vendepunktet på turen (ja, bokstavelig talt faktisk), for det var vel først her at vi alle begynte å diskutere smartheten av en eventuell fortsettelse. Siden ingen av oss hadde vært på toppen av Skykula før, og derfor ikke visste hvor lenge det var igjen, valgte vi omsider å snu. Det bittersøte faktumet om det kun var 20 minutter igjen til toppen og at nedturen mot bilen ville vært på en asfaltert og trygg fjellvei, snakker vi ikke noe mer om. 
Realiteten traff meg som et hardt slag i trynet idét vi skulle begynne å åle oss seg nedover kneika igjen. Når min kjære tante i tillegg spør om hun kan be en liten bønn for oss alle innen vi starter, ja, da kjente jeg faktisk at det presset seg frem noen tapre tårer.

For å gjøre hjemturen så kort som overhodet mulig så kom vi oss trygt ned til bilen, nesten 6 timer etter oppstart!
Vel hjemme, etter en lang og god dusj, satte jeg meg ned foran pc`en, scrollet meg igjennom dagens feed på Facebook, og addet vår nye turkompis Sven til som venn. Han har per dags dato fremdeles ikke svart …

Tredje gangen jeg gikk rundturen om Skykula (andre gangen regnet det kattunger hele veien med en sikt på lik null) var nå sist søndag sammen med Gøran (min partner in crime). Utsikten til omgivelsene var betraktelig bedre underveis enn på de to forrige turene, og jeg fikk E.N.D.E.L.I.G sett litt av dette spektakulære fjellandskapet som alle andre skryter så fælt om.

STORE SKYKULA
Oppstart: Fra Bjerkreim sentrum følger man skilting mot Lauperak. Veiskiltet «Skykula» vil komme på høgre side etter ca 15 min kjøring. Stor parkeringsplass ved Skineldvannet i enden av veien
Tid: 3,5-4 timer inkl. pauser
Høyde: 906 m.o.h
Lengde: 11 km rundtur

Store Skykula er Bjerkreims nest høyeste topp, kun slått av Vinjakula
med en høydemeter. Dette er en godt merket rundtur som tar deg med igjennom et vakkert og vilt fjellandskap. På tross av ett par middelstunge kneiker/stiginger er dette en overkommelig tur for de fleste. Bildene er fra turen vår på søndag.


Her starter turen

Etter første stigning flater terrenget ut

Løypen er godt merket med røde prikker og varder

Den berømte kneika vår …

Flott fjellandskap

Her spiste vi lunch

Sammenklemte sjokolader er et must!

Siste stigning før toppen

Gøris og Golli på tur ♥

På vei nedover igjen

Fra turen vår i februar

Fra livstilssblogger til fjellgeit

Søndag 11 juni, og ett år siden siste innlegg på bloggerten. Fra den store Aloha-festen med gode venner har livet stort sett dreid seg om familie, venner, ferier og hverdagslige ting (note to self: ja, for så kort går det faktisk ann å oppsummere det. Man trenger liksom ikke å starte en livsstilsblogg om det hele – eller lille om du vil).
For faktumet er nemlig det at dersom man ikke er født som den neste norske versjonen av Kim Kardashian, eller den hårreisende Donald Trump for den saks skyld, så tror jeg at fælt få mennesker egentlig bryr seg om hva det er du lager til middag, eller om buksa du velger å ha på deg er rød eller blå …
Folkens, det har med andre ord gått helt i det samme hos meg den siste tiden, og som en klok dame engang sa til meg; «GODT er vel akkurat det!».

Lysten til å starte med bloggingen igjen fikk jeg fra noen av mine Instagram-følgere. Som flere av dere sikkert vet så har jeg, hovedsakelig sammen med tante, gått endel fjellturer den siste tiden, og da i etterkant postet noen bilder fra turene. Jeg har fått flere fine tilbakemeldinger, og noen av dere har i tillegg tatt kontakt for å få vite litt mer om de aktuelle turene. Kjempekjekt! Dette har inspirert meg til å ville fortelle mer – til litt fler. For kanskje kan akkurat JEG bidra til at litt flere av dere får opp øynene for friluftslivet, og alt det nydelige lekelandet vårt Norge faktisk har å komme med. Det er nemlig ikke lite, skal jeg love dere!

Jeg kommer til å prøve meg litt frem, poste ett par turer i uken, og se om dette er noe som dere liker å lese om. Kom gjerne med tilbakmeldinger på ting som kan gjøres annerledes. Turene som kommer til å være i fokus er de middels krevende til krevende. Visste dere forressten at dersom man ser bort ifra det faktum at fjellturer er hakket mer tidkrevende enn vanlige løpeturer, så kan ikke kaloriforbruket i sistnevnte sammenlignes. Siste tur vi var ute på kom en veninne av meg opp i nesten 2500 kalorier forbrent. Og er ikke det en sinnsyk bra bonus i tillegg til de flotte naturopplevelsene, så vet ikke jeg!

Første tur ut er en soleklar favoritt: FRAFJORDHATTEN
Kommune: Gjesdal
Tid:
6-7 timer inkl. pauser
Lengde: 16 kilometer (om man dropper veien mellom start og mål)
Merk: kart og kompass eller en lokal guide er nødvendig da turen går for å være umerket

Forutenom den annerkjente utsikten på toppen som dessverre uteble for vår del pga tåke, så var dette en turopplevelse i særklasse. Dette må være noe av det fineste Rogaland har å by på, for i løpet av rundturen (ja, man slipper å gå tilbake samme vei), opplever man så og si hele pakken; 815 høydemetre (1200-1300 totalt), et variert og spennende terreng, stupbratte fjellvegger og kneiker, brusende elver og frittfallende fosser, et majestetisk landskap, utfordrende stigninger, koselige fjellstier og hytter, utsiktspunkter som tar pusten ifra de fleste og idylliske små vann.

Rundturen starter ved samfunnshuset i Frafjord (hvitt, lite trehus). Noen velger å starte fra kaien og parkere ved Frafjord Camping, men man skal være klar over at denne veien er tøffere og mer utfordrende enn førstnevnte. Har man to biler tilgjengelig parkeres den ene ved samfunnshuset og den andre ved campingen (husk 50 kroner til parkering). Da slipper man den 4 km lange asfaltveien på returen.
Som de fleste andre fjellturer er inntrykkene vanskelige å forklare. De MÅ faktisk bare oppleves. Husk mat og drikke. Et saftig wienerbrød til kaffen er alltid med som motiverende tillegg i sekken min. God tur!

A L O H A F E S T

Da er jeg endelig klar for en liten bloggoppdatering herfra, og forhåpentligvis så blir dette en ganske så god en! I helgen braket det løst med tidenes (alt er selvfølgelig relativt) aloha-fest her hjemme hos oss, og kan tro at det var gøy! I forbindelse med den fine mat- og vinklubben som vi er så heldige å få være en del av, så var turen nå kommet til oss for å være vertskap. Jeg kan vel si så mye som at hele seansen har vært en evigstor planlagt affære, og at de siste par månedene stort sett har gått med til gjøremål og ærend i forbindelse med akkurat dette. De som kjenner meg godt fra før av vet hvor mye jeg liker å stelle i stand, organisere, dekorere og pynte, og virkelig få alt til å matche ordentlig godt sammen. I believe that`s just one of my things, liksom.

Siden jeg og Gøran dessverre ikke er kjent for å være blant de mest kreative sjelene på kjøkkenet, så hadde vi for anledningen hentet inn litt hjelp. En god dose veiledning og en mengde med kunnskapsrike råd er jo aldri feil, spesielt ikke når man føler at faget ikke helt tilhører en selv. Du vet hvem du er, og vi er begge så ufattelig takknemlige for hjelpen din. Etter våre øyne kunne det stort sett ikke ha blitt noe særlig mye bedre.
Da gjestene våre ankom lørdag 19.30, var faklene utenfor tent og velkomstdrinken sprudlende klar. Vi hadde på forhånd opplyst samtlige av gjestene om at det kom til å bli en aloha-inspirert kveld, og at vi ønsket at folk skulle kle seg deretter. De aller, aller fleste kom både sommerslig og fine.

Velkomstkanapeene som ble servert bestod av røkelaks og snøfrisk surret inn i agurk, og var etter mine smaksløker ufattelig gode. Etter litt mingling, en runde omvisning i huset, og en aldri så liten velkomsttale fra undertegnede selv, var det klart for kveldens aller første rett; rekecocktail. Husker enda svogeren min Alfi`s første kommentar da jeg sa at vi tenkte å servere rekecocktail som forrett: «reker i thousand island?» Haha, ja for det er nok ganske mange forbinder akkurat denne med akkurat dette … Føler dog virkelig at vi klarte å både overraske og overbevise gjestene våre med en utrolig god førsterett, bestående av mango, agurk, krydderurter, reker og prikken-over-i-en spicy wasabimajones.
Helt opptatt av all den gode maten og snap`ingen, glemte vertskapet selvfølgelig helt å begynne og forberede neste rett. Det var vel et godt stykke inni forretten at Gøran plutselig kom på at vi hadde glemt å skru på ovnen til hovedretten, og at alt sammen mer eller mindre ble 30 minutter forsinket. Det positive oppi det hele må jo definitivt være at den som venter på noe godt …. *ler og sukker samtidig*

Etter langt om lenge, og lengre enn langt …

Hovedretten som vi serverte bestod av urtemarinert indrefilet (etter tips fra mamma og pappa), med hjemmelaga potetmos, grillede grønnsaker og en kjempegod soppsaus som tilbehør. Min gode mann Gøran stod virkelig på, tok kommandoen over meg selv som nok ennå var litt traumatisert over å plutselig skulle ha huset fullstappet med folk, og imponerte virkelig med sin rolige og kontrollerte energi. Jeg er stolt av deg!
Etter hovedretten var det klart for kveldens quiz. Denne bestod av flere ulike kategorier, inkludert en egen soundtracks-del hvor gjestene skulle finne frem til den riktige filmen. Tror faktisk samtlige av oss var ganske enige om at soundtracks generelt er passe undervurdert, og at det finnes så utrolig mye fint og rørende der ute. Alle gjestene var delt inn i lag som par, og vinneren hadde jeg selvfølgelig kjøpt en liten gave til. Anita og Alfi var de som tilslutt stakk av med seieren, og ble kåret til mat- og vinklubbens smarteste. Vi gratulerer!

Klokken ble nesten 12 før vi rundet av quizen og plutselig fant vi ut at det kanskje var på tide med litt dessert … Den aller siste retten bestod av hjemmelaget eplekake, vaniljeis, karamellsaus, knuste mandler og sitronmelisse til pynt. Kjempegodt – om man får lov til å si sånt selv …
Klokken ett rundet vi det hele av, og takket gjestene for en fantastisk kjekk og minnerik kveld sammen. Etter alle de utrolig fine og varmende tilbakemeldingene som vi høstet i løpet av kvelden, kunne vi ikke annet enn å legge oss i sengen med et stort smil om munnen – og en veldig god følelse inni hjertet ♥.

Aloha15 Aloha10Aloha16 Aloha8Aloha9Aloha14Aloha5Aloha12Aloha7Aloha13Aloha11Aloha2Aloha1

Familietur til Spania

Da var nok en uke i Spania over for denne gang, og jeg har så smått begynt å komme meg tilbake til hverdagen igjen. Merker at den relativt store overgangen fra latmannslivet på ferie, til plikter og daglige gjøremål her hjemme er alt annet enn smertefritt, og overskygger i stor grad de «oppladede batteriene» – som folk ofte snakker om i feriesammenheng. Selv så føler jeg nok heller at kroppen min dovner litt bort, og at hele systemet kommer inn i en slags uheldig balanse. H e l d i g v i s, så har vi alle vært utrolig flinke til å opprettholde aktivitetsnivået på denne turen, og arrangert flere felles gå -og løpeturer. De litt irriterende morgenfuglene som har hatt vekkerklokken sin på 9 nesten hver eneste for å gå ut og løpe før frokost, må dog sies å være laget av noe helt spesielt … Undertegnede finner det somregel alltid best å vente til litt senere på dagen – med litt mat og energi i skrotten.
Personlig så merker jeg stor forskjell på en ferie med nærmest daglig mosjon, kontra en ferie med mye inaktivitet. Jeg er den dag i dag fast overbevist over at en ferie uten bevegelse og aktivitet er så langt fra «oppladbar» og erergigivende som det kan få blitt. Dagens motto fra denne kanten må definitivt bli å understreke viktigheten av å holde kroppene våre igang – også når vi er på ferie!
Turen generelt har vært kjempegøy, og til å være en relativ stor familie på tur, boende under samme tak i mer eller mindre syv døgn, så må jeg faktisk si meg ganske så imponert over det gode samholdet og den sprudlende gleden som vi klarer å opprettholde. På tross av flere sterke personligheter oss imellom går vi utrolig godt sammen, og jeg kunne virkelig ikke drømt om en mer sammensveiset og bedre gjeng av en familie. Uendelig glad i dere alle ♥.
Jeg har, som på de fleste andre turer, knipset en god del bilder, og når teorien min i utgangspunktet er at kun 1 av 20 bilder blir brukende og bra … ja, da må det nødvendigvis en del fotografering til i løpet av en uke. Flere i familien finner ofte en anledning til å stikke til meg noen ord om at jeg bør legge bort mobilen (ja, denne gangen får dere dessverre kun se mobilbilder), og heller «logge på livet» … Nå, derimot, når jeg i etterkant sitter her med alle disse utrolig koselige og fine minnene av noen bilder, så føler jeg virkelig at alt er vel verdt «strevet» – og de til tider negative undertonene. Det kalles å forevige øyeblikk, folkens, og selv så føler jeg virkelig for å være ekspert på området!
Spania-klimaet denne gangen var for undertegnede midt i blinken. Ikke for varmt, og heller ikke for kaldt. Noen dager kunne solen være høyt der oppe på himmel i flere timer etter hverandre, mens den andre dager holdt seg mer borte og kun tittet frem innimellom. Speaking about the sun … tror forressten aldri at jeg har opplevd å komme hjem fra ferie på solkysten, og faktisk føle en varmere bris i ansiktet når man går av flyet, enn hva som var tilfelle når man gikk på. Tror samtlige av oss fremdeles er litt i sjokk etter å ha blitt møtt med tropenetter og lettkledde mennesker i bikini – i stedet for sur vind og regn.

Her kommer et evigstort bildedryss fra Spania. Drøm dere gjerne litt bort, og ha en fortreffelig solfylt tirsdag videre!

Ferie3
Strandpromenaden i Puerto Banus

Ferie2
Vakkert par

Ferie4
FerieFerie6Ferie7Ferie8Ferie9
Turens første restaurantbesøk #picasso

Ferie10Ferie24
Skål for en flott første dag!

Ferie12
Soltrålene til na tante ♥

Ferie14
Veninnetid med Alli

Ferie13
Note-to-self: solfaktor 30 er bedre enn 6 #typisknorsk

Ferie17
Litt lunch i varmen

Ferie15
C u t e n e s s  o v e r l o a d (!!)

Ferie16Sofie Emilia i sitt ess 

Ferie52Ferie18
Feriens første joggetur *plystre plystre*

Ferie19
Ferie38Ferie20Ferie21Shopping og mat med Runar og Alli 

Ferie22Ferie35
Kveldslek i hagen for store og små 

Ferie36
Ferie26
Dagstur til Malaga

Ferie27Ferie28Ferie29Ferie30
Koselig «pitstop» i parken

Ferie31Ferie33
Ferie32
Da søstre først ble til var tanken ganske klar. For søstre har noe i seg som ingen andre har. De har en hånd som hjelper, de lytter og forstår, de flykter ikke unna men blir når andre går. Ja, derfor har vi søstre som må hylles spesielt, og en av dem er deg, Sofie, du er min hverdagshelt ♥ – xoxo Norah 

Ferie37Ferie42Torsdagens f a n t a s t i s k e middag på Aloha Restaurant

Ferie40
Verdens beste (og fineste) foreldre! ♥

Ferie39Ferie41Ferie43
Kamskjell til forrett

Ferie45Ferie44
Torsk til hovedrett (les: og sjokoladebrownie m/vaniljeis til dessert, som dessverre ble spist opp før jeg rakk å ta bilde).

Ferie51
Fredagens fjelltur med Sofie og pappa

Ferie46Ferie47Ferie48Ferie49Ferie50Tusen takk for denne gang, Anita og Alfi, Sofie og Norah, Runar og Alli, mamma og pappa, og sist men ikke minst Gøran ♥.

Velkommen til Haugabakka

Etter langt om lenge og lengre enn langt …. Da er jeg E N D E L I G klar for å vise dere resultatet av flere ukers iherdig jobbing. De 4 visningsboligene som jeg fikk i oppdrag å møblere for Block Watne en drøy måned tilbake i tid, har jammen vært gøy, men også svært krevende til tider, kanskje spesielt med tanke på den korte «deadlinen». På fredag sist uke kunne jeg endelig puste lettet ut, senke skuldrene noen hakk, og si meg GODT fornøyd med det endelige resultatet. I helgen (lørdag og søndag) ble det holdt visning i samtlige av boligene som jeg har dekorert, og alle de fine tilbakemeldingene i forbindelse med selve interiøret er vel verdt hele strevet – og vel så det.
Jobben som interiørkonsulent for Block Watne er noe jeg har holdt med i veldig mange år, og går i utgangspunktet ut på å innrede nye boliger helt fra scratch. D.v.s innkjøp av alt fra senger, dyner, puter og trekk til møbler, småinteriør og accessories. Målet mitt for ethvert objekt har alltid vært å få vist frem det beste potensialet, og at de ulike rommene skal fremstå både appellerende og litt «hjemmekoselig».
Forutenom den knappe tiden og alt arbeidet som måtte gjøres, så var definitivt den største utfordringen leveringstiden på møblene. Siden det normalt må beregnes både 4,6 og 8 ukers ventetid, ble vi denne gangen nødt til å plukke varer som allerede befant seg på lager. Begrensningene ble flere, sukk`ene mange, men sammen med de dyktige damene på Bohus Jæren klarte vi tilslutt å komme frem til de mest optimale løsningene – for alle parter. Takk for et flott samarbeid! Dere vet hvem dere er.

Nå ser jeg frem til noen etterlengtede dager her hjemme i huset, rett og slett for å komme meg litt til hektene igjen, og ta igjen alt det «tapte». Dessuten så har jeg så smått begynt å pakke, for på lørdag så reiser vi hele familien ned til sol, sommer og varme. Puerto Banus – here we come! ♥
Her kommer noen bilder fra det første av de totalt 4 visningsobjekter som jeg har tenkt å vise dere. Leiligheten finner dere på Haugabakka på Klepp, og er virkelig noe helt for seg selv. Etter min mening definitivt en bolig for de ytterst kresne. God fornøyelse – og riktig fin midtukesdag!

Haugabakka5
Haugabakka9
Haugabakka2Haugabakka1HaugabakkaHaugabakka3Haugabakka10Haugabakka7
Haugabakka8

Påsken 2016

Påskeferie9Nydelige vårtegn på Revøy

Hei på dere og riktig god førstedag ♥. I går kom vi hjem fra nok en fin og minnerik påsketid sammen med familien, og nå er vi klare for å tilbringe de siste par dagene igjen her hjemme på Bryne. Kan tro at vi har storkost oss! Dagene våre på hytta har bestått av utsøkt mat og drikke, gå -og løpeturer i vakker natur, lesestoff og quiz`er, tv-titting og spillunderholdning på kveldstid, ren og kjær avslapning og koselige samtaler oss imellom. Tror det er andre enn meg som reiser hjem med fullt oppladede batterier, og med godt mot til å ta fatt på hverdagene igjen. Eller det vil si alle unntatt mamma, kanskje, som nok alltid er den som løper ekstra rundt og oppvarter oss andre. Kan tro hun er sliten og puster lettet ut når hun kommer hjem og er klar for å begynne på jobb igjen. Haha, nei uff, nå høres det jo virkelig ut som om vi andre bare er noen late sofagriser med bena høyt på bordet, for det er vi altså ikke. Men innerst inne så tror jeg faktisk at mamma virkelig storkoser seg med det hele, og trives godt i rollen som oppvartningssjef. Det sier iallefall pappa ….

Fjorårets påskeinnlegg valgte jeg å dedikere til de fantastiske foreldrene mine, og den enda mer fantastiske gjestfriheten som de gir oss alle. I år så skal selvfølgelig dette understrekes nok en gang og gjerne gjentas i flere setninger etter hverandre, men jeg ønsker allikevel å trekke frem de andre familiemedlemmene som også var tilstede under påsken i år; broremann Runar, Alvilde, Gøran og de to hundene våre Bernt og Børre. En mer sammensveiset og koselig gjeng med mennesker tror jeg faktisk at man skal lete lenge etter, og det er virkelig av hele mitt hjerte at jeg takker dere for opplevelsene som vi har skapt sammen under påsken i år. Dere bidrar på hver deres måter med å gi livet mitt mening, og jeg er ufattelig glad i alle sammen!

Her kommer noen stemningsfulle bilder fra påsken 2016. Håper dere har hatt en fin høytid sammen med familien dere også, og virkelig bruker anledningen til å nyte de siste dagene som er igjen for i år. God søndag, folkens!

Morgenstund har gull i munn. Påskefrokost skjærtorsdag


«Et hundeliv» – med chihuahua`en Bernt

Påskeferie5
Klar for fjelltur langfredag

Påskeferie2Verdens beste foreldre ♥

Påskeferie1Mamma og golli koser seg

Påskeferie3Påskeferie4
På toppen av Revøy


Det tradisjonelle påske-pinnekjøttet coming up

Påskeferie27
#please

Påskeferie30
Melkekartongens mysterium

Påskeferie29
Påskeegget som pappa fikk av Gøran


Hjemmelaga vafler til lunch påskeaften

Påskeferie31Påskeferie19
Snart klare for hjemreisen

Påskeferie16
Det lille anekset

PÅskeferie17
Børre ♥

Påskeferie6
TAKK for et minnerikt opphold. Vi har storkost oss! 

GOD PÅSKE

Da er samtlige av gjøremålene mine omsider i boks, og jeg er klar som et egg til å ta fatt på påskehøytiden. Noe av det som jeg liker aller minst, og som jeg sikkert har nevnt for dere tidligere også, er å reise fra huset i en uordnet tilstand, og ende opp med å bruke store deler av ferien på å sitte og bekymre seg for alt som må gjøres når man er tilbake igjen. Tvert i mot så finnes det nesten ingen bedre følelse enn det å bare kunne låse ytterdøren etter seg, slå på alarmen og forlate det hele i en ren og pen tilstand. Huset er påskevasket, dere – fra gulv til tak, koffertene pakket, leggene vokset, neglene lakket, ukens andre styrkeøkt unnagjort , og nå er vi endelig klare for å sette kursen nedover mot Korshamn og Revøy. Kan tro at vi gleder oss, både to -og firbente!
For meg personlig vil det alltid være noe helt spesielt med det å få komme ned på hytta, og tilbringe litt ordentlig kvalitetstid sammen med de som jeg er så glad i. Påsken for meg handler utelukkende om å være sammen med familien, skape nye og minnerike stunder, og catche litt ordentlig opp ved siden av de ellers så travle hverdagene. De gode påske-frokostene, de friske spaserturene, de underholdende spillene, det interessante lesestoffet, den spennende krimmen på tv, de avslappende omgivelsene, den førsteklasses oppvartningen av mamma og pappa …. Ah, DETTE, dere, er hva påsken virkelig dreier seg om for min del ♥.

I forbindelse med påsken i fjor kom jeg over en artig liten vri som man kan gjøre med frokost-eggene sine. Flere av dere kjenner kanskje til det allerede? Det man gjør er rett og slett å koke eggene sine sammen med en konditorfarge. Fargen setter seg raskt og vil ikke forsvinne selv om man skyller eggene i kaldt vann etterpå. Jo mindre farge du tilsetter vannet, dess svakere pastell-nyanser vil du få. Konditorfargene som jeg bruker kjøper jeg på Jernia, og er av merket Wilton. Disse er superkonsentrerte, så her gjelder det å prøve seg frem. Gule, oransje eller grønne påskeegg er en supersøt detalj til spisebordet, og skaper en utrolig koselig stemning, spør dere meg.

Påskeegg
GOD PÅSKE, folkens!

I`m back!

«Hvor har du vært, tenker du kanskje. Jo, det skal jeg fortelle deg. Jeg har ikke vært noen andre steder enn hjemme den siste måneden. Jeg har hatt dagene fulle med barn og det nye huset, men sannheten er at det ikke er alt som har vært skylden til mitt fravær fra bloggen» …
Nei, for som om ikke dét var nok så er dama bak en av Norges aller mest leste blogger, «mammatilmichelle», gravid med barn nummer tre – i en alder av kun 19, vel og merke. MER enn gode nok grunner til å ikke nødvendigvis ha kapasitet til å pøse ut daglige blogginnlegg i perioder, spør dere meg. Føler jo virkelig at mitt eget liv som «arbeidsledig», med kun to små hunder og meg selv å tenke på, kommer noe til kort, og ikke helt kan beskrives som gode nok grunner til mitt fravær fra bloggen de siste par ukene. Eller nå har det vel streng tatt gått over en måned, når jeg tenker meg om. Nei, sannheten er rett og slett den at jeg mistet den gode skrivergleden – motivasjonen oppi det hele. Årsaken er dessverre like unødvendig som den er uungåelig, og virkelig noe som jeg har slitt med i mange, mange år …
Tror pappa har sagt til meg så lenge jeg kan huske at selv om arbeid og prosjekter som man holder på med i hverdagen ikke nødvendigvis bare er givende og gøy, så er viktigheten av å forsette, stå på og holde kontinuitet oppe svært avgjørende for å lykkes. Alt trenger ikke nødvendigvis kun være av eller på, perfekt eller ikke perfekt, bånn gass eller full bråstans. Noen ganger kan det faktisk være lov å bare prestere helt «ok».
De velkjente ordene har blitt servert inn med teskje, men det evigvarende problemet har alltid vært å klare og finne opp sin egen oppskrift på hvordan man skal kunne praktisere det i hverdagslivet også. Ofte finner jeg meg selv sittende og leke litt med tanken på å klare og gjennomføre noe bare «helt greit», og samtidig kunne være fornøyd med det. Tenk å få lov til å være blant de menneskene som ikke nødvendigvis alltid føler at de må prestere på «elitenivå»,  men som heller klarer å si til seg selv innimellom at denne gangen var det faktisk  «godt nok». Selv merker jeg jo bare hvordan perfeksjonismen smyger seg innpå ved at jeg sitter her og skriver blogginnlegg til dere. Får jeg en følelse underveis av at teksten ikke er helt slik som jeg gjerne ønsker den å være, så kommer jeg aldri til å trykke på «publiser» knappen. En halvveis utført tekst med et par «jalla-bilder» til, vil under ingen omstendigheter forlate dette husets vegger, eller godkjennes av undertegnede selv. Husker godt den ene gangen hvor jeg ble sittende å lese meg blind på et innlegg i timesvis, og endte opp med totalt 78 revisjoner innen det skulle publiseres. Herrepitter, kjenner jo virkelig at jeg blir helt svett her jeg sitter og bevisstgjør meg selv hvordan det hele egentlig er.
Enden på hele visa blir iallefall i flere av tilfellene, og da snakker jeg ikke nødvendigvis kun om bloggen, at jeg ikke klarer å opprettholde kjøret og de skyhøye forventningene til meg selv over tid, og heller ender opp med å bare kapitulere og drite i alt sammen – til nye krefter og motivasjon er hentet. Jeg skulle nok virkelig prøvd å leve litt mer opp til navnet som ble oppfunnet i den beste og aller sunneste mening; «nestenperfekt».

Så hva har skjedd med meg siden sist? Alt og ingenting som de gjerne sier etter flere uker uten å ha følgt med på Hotel Cæser. Først og fremst så har jeg sluttet i jobben min som personlig trener på Trimteateret. Jeg har fremdeles noen kunder på Club Athletic på Bryne, og instruerer i tillegg ukentlig pilates gruppetime. Ellers så har jeg vært så heldig å få lov til å leke meg litt som web-designer på hjemmesiden til pappa`s bedrift. Fra å være en temmelig grå og lite appellerende side, føler jeg virkelig at vi har gitt den et realt «ansiktsløft». Det er fremdeles endel jobb som gjenstår, men vi er definivt på riktig vei. Siden jeg i tillegg til selve layouten og oppsettet også har vært ansvarlig for store deler av teksten og innholdet (les: som selvfølgelig har krevd mange timers research og læring), så føler jeg virkelig at jeg i tillegg til web-designer også kan tilføre hobby-elektriker på cv`en. Hahaha, Sissel-alt-i-ett til tjeneste!
Ved siden av dette så fikk jeg for noen uker siden vite at jeg skulle igang med møblering av 3 nye viningsobjekter for Block Watne, og at alt sammen skulle være ferdig til midten av april. De siste par dagene har jeg virkelig bodd nede på Bohus Jæren, for å sikre meg mest mulig av møbler og interiørvarer på lager. Med en såpass kort deadline som denne, så utgår dessverre alt av møbelment som har med bestillingstid å gjøre.

Nå håper jeg virkelig at alt bare er bra med dere også, og at hverdagene pusler og går som normalt. Mamma sier alltid at alternativet ikke bare er like gøy, og dét tror jeg faktisk på. Vi nærmer oss påske og den tradisjonelle hytteturen med storskritt, og jeg skal virkelig prøve mitt beste på å holde dere litt mer oppdatert. Ønsker alle en fortsatt fin helg, og til de av dere som allerede har tyvstartet påskeferien; KOS DERE!

Her kommer en liten oppdatering fra der hvor vi sist slapp tråden.

Ridetime11 februar hadde jeg min aller første ridetime på evigheter (♥). Dressurtreneren Vivian som jeg har ridd for i alle disse årene, og som nok egentlig var grunnen til at jeg startet med dressur i utgangspunktet, var virkelig et gledelig gjensyn. 

14-februar14 februar: HIPP HURRA for morsdagen og Valentines. Det hele ble feiret i «Rudlå», hjemme hos mamma og pappa, sammen med hele familien.

14-februar-snapsLenge leve de koselige, og noen ganske så morsomme, snap-ikonene

Chamonix-201617 februar: «Da mennene dro». Noen av dere husker kanskje julegaven som vi damene i familien ga til de kjære mennene våre … All inclusive-turen til Chamonix i Frankrike, fra onsdag til søndag, var etter tilbakemeldingene å dømme nok en vellykket og minnerik svigerfar -sønn -svigersønner-tur.   

HverdagslivHverdagsliv 1: planting av påskelinjer og søndagstur på Refsnesstranden

Hverdagsliv1Hverdagsliv 2: morgenchill, husrengjøring, middagslaging og solnedgang

Hverdagsliv2Hverdagsliv 3: påfyll av d-vitamin, innkjøp av ukens blomster, omelett a`la Gøran og Quizkampen på mobil med familie og venner.

Stavtjørn28 februar: Søndagstur til Stavtjørn Alpinsenter

HestEtter flere runder med meg selv har jeg kommet frem til at jeg har lyst å prøve meg som hesteeier igjen – om den rette skulle dukke opp. Bildet viser en hoppe som jeg var og prøvde for noen uker siden. 

Interiørkonsulent10 mars: Oppstart boligstyling for Block Watne. 3 nye visningsobjekter skal være møblert og dekorert til midten av april. Møblene leveres i samarbeid med Bohus, Jæren.

KozekveldSosial helaften på restaurant Møllehagen sammen med gode venner

Aloha4 juni er det vår tur til å være vertsskap for matklubben som vi er en del av. Jeg har allerede begynt å planlegge så smått, og bestemt meg for at temaet for kvelden skal være Aloha-inspirert.